Folkeforsk.no
Heim
Vel emne
Statistikk
Om
Registrer deg
Logg inn
Heim
Vel emnet ditt
Høgtidsmat ved familiefestar
NEG_39_8575_Tr_Nordreisa
Transkripsjon av filen #NEG_39_8575_Tr_Nordreisa
Kort rettleiar
metadata
sjå spørsmål
|
sjå fil
Nettleseren din støtter ikke visning av pdf
: A. 1: Det var vanlig før at nabokoner, slekt og venner kom med mat til barselkona. Selv om man bodde temmelig langt undav (2 mil) hendte det at man sendte barselmat til mere aktede folk. 2: Man kom som det passet. Undertiden hørte man efter når andre skulde gå med barselmat så man ikke kom «oppå» hverandre. Det hendte ofte at der var mange på en gang tilstede med mat. 3: Det var ikke vanlig å avtale hva man skulde ha med sig uten i enkelte tilfelder hvor man bodde nær hverandre. 4: Vanlig \[kom\] man fra 3dje døgn efter fødselen, men nærstående var ute 2det døgn. 5: Man kom bare en gang. 6: Maten man ga var efter enhvers smak og evne. I eldre tid var det kjøttmat eller rømmegrøt. Fra like før århundreskiftet begyndte man å gi full middag – stek og sviskegrøt var svært populært. Istedenfor sviskegrøt ga man også suppe med svedsker og rosiner i. Kjøttsuppe risgrøt, opplaget kjøtt eller fiskemat var også \[s. 2\] meget brukt. Og rømmegrøten holdt sig hele tiden. - Det må bemerkes her at i Nordreisa kom omslaget i levemåten i 1890 årene efter at veianleggene og grubene kom i gang. 7: Man kom vanligvis bare en gang. 8: Grøten ble båret i dall (amber) skåler eller fat av forskjellig slag efter som man hadde. 9: Barselgraut var bare grøt (rømmegrøt, risgrøt). Ellers snakket man om barselmat. 10: Vanlig gikk kona selv, helst da hvis det var til folk i akt og ære. Man kunde også sende tjenestegjenta eller døtre. Jeg vet at det ble satt stor pris på at min mor selv kom. Det ble efterpå omtalt at mor selv hadde besøkt N.N. 11: Vanligvis var ikke mannen med, men det hendte ofte hvis veien var lang at mannen kjørte kona. Det ble ikke regnet som usømmelig. Men mannen var ikke inne hos barselkona uten at han ble bedt særskilt inn. Min far var ofte inne, og det var vanlig at han og et par andre kjemmedøpte svake barn på slike turer. 12: Sendingsfolket fikk alltid traktering, svært ofte av andres barselmat. Det var ingen forskjell om barnet var gutt eller pike. 13: Slike sammenkomster hadde ikke noe særskildt navn. 14: Før pleiet man hos enkelte å ha «barsøl» for de nærmeste både av slekt og venner. Ordet barsøl (også barnsøl men sjelden) brukes også om selve laget efter barnedåpen. 15: Det var nokk helst gifte mødre som fikk barselmat. Men mor pleiet (også andre) undertiden å sende, \[s. 3\] sjeldnere selv gå, med barselmat til gjenter som var kommet i ulykken. 16: Som foran nevnt begyndte omskiftet i 90 årene, men det store omslag kom under første verdenskrig og efter denne. Men ennu langt ut i 30 årene var der dem som holdt sig til rømmegrøten. Da begyndte imidlertid skikken å gå tilbake så barselkoner ikke længer fikk så store sendinger. - Før var det ofte så mange sendinger at selv store familier hadde mat i flere dager. – Å sende kaker er en skikk som neppe er mere enn ca 25 år gl. Også sende blomster er helt nytt. 17: Man sendte ofte en liten gave til den nyfødte – enten i form av et klæsplagg (helst til stas) eller man ga litt penger. Når man slo stort på ga man en sølvskje og dette ble omtalt. 18: Nu er det som foran nevnt, meget gått av bruk å sende barselmat. Å sende gaver er det også blitt mindre med. Og gir man nu gaver, er det svært ofte penger. 19-20. Det var (og er) vanlig med dåpsfest som kaldes barsel – (barsøl – barnsøl sjeldnere). I barselet var foruten forældrene bare fadderne tilstede. – I enkelte tilfelder ble det regnet for en heder hvis fremstående folk kom en tur innom. 21: Det var ikke vanlig at gjestene sendte «sending» og man serverte av det man hadde. Det var vanlig å sette frem det bedste man hadde både av mat og drikke. 22: Kfr 21. 23: Fremdeles holdes der selskaper for fadderne og det er ofte flotte middager som serveres. \[s. 4\] B. Fødselsdag. 24: Før i tiden var det ikke særlig fødselsdagfeiring men mange «mindtes» den ved å ha litt ekstra mat den til et måltid den dag. Det var vanlig 25: Helst holdt man fødselsdagen for at barn fikk en liten gave til fødselsdagen i eldre tid – helst da av besteforældrene. Man kaldte de dagen «jeburs’dag». 25: For voksne holdt man fødselsdag ved runde år. 26: Hvis man feiret fødselsdagen ba man av nærmeste slekt og venner. Det ble satt stor pris på hvis man av sig selv husket dagen og sendte «hilsing» eller kom på visitt eller ble over. 27: Man ga gaver og andre innbudne gjester kunde også gi. Det ble regnet for en stor heder å få en uventet gave fra gode folk. Dokker huste meg og det får dokker ha takk for, sa en gang en gammel kone sa til mine forældre. 28: Det var ikke noen særlig rett til fødselsdagen. 29: I ny tid slår man større på. Det skal være bløtkake, kringle sjokolade og kaffe. Ved runde år har noen full middag med det førstnevnte attpå. Og drikke skal der være til. C. Konfirmasjon. 30: I eldre tid hadde man ved konfirmasjon et lite lag for konfirmanten. Ved dette skulde så vidt mulig fadderne være tilstede. Og det var vanlig at fadderne som ved barselet ga faddergave, nu ga konfirmasjonsgave. I Nordreisa var det vanlig at folk som bodde \[s. 5\] langt undav hadde sine barn innlosjert hos folk midt i bygda. Der hvor konfirmandten bodde ble der holdt lag. Ofte var traktementet bare kaffe og kaker eller smør og brød, men litt stas var det. Konfirmasjonsgaven var ofte penger. 31: I nyere tid holder enkelte større konfirma- sjonsselskaper. 31: Nu bes slekt og venner foruten faddere, men skikken har ennu ikke slått igjennem. Den brer sig dog efterhvert. 32: Det har ikke vært skikk uten blant «de store» å ha lærer eller prest. 33: Før pleiet gjestene å sende sending eller fadderne gaver hvis de ikke selv kunde komme. 34: Nu er det bare de som er innbudte som gir konfirmasjonsgaver. Telegrammer er vanlig og en og annen som ikke er bedt sender også gave. 35: Det har ikke vært noen bestemte kaker, bortsett fra sirupskaker i selskaper før i tiden. Den kjøptes hos baker eller handelsmenn som fikk dem fra bakere andet steds. Sirups- kaker med smør og ost ble regnet som festmat. Man pleiet også å kjøpe «småbrød» (hvetebrød, wienerbrød), men det var mere velstående folk som kjøpte dem. Sirupskaken måtte først holde for hos alle. Dessuten hadde man hjemmebakte lefser. D. Bryllup 36: Festerøl har jeg aldri hørt om i Nordreisa. 37: I ny tid er der enkelte som er påvirket av byskikker og holder forlovelsesgilde. – Innen de store familier kjenner jeg til at man i midten av forrige århundrede holdt forlovelsesselskaper. \[s. 6\] og at de forlovede avla visitter. 38: Flere dagers brylluper har vært sjeldne, men de har forekommet. Før man dro til kirke var det vanlig med kaffe og kaker – og dram. Når man kom fra kirken ble der servert middag. I eldre tid har jeg hørt om kjøttsuppe («sodd»). Enkelte våget sig til med stek. De fikk da hjælp – av folk som hadde vært i tjeneste hos kondisjonerte. Man hadde svisker grøt eller sotsuppe atpå. Der var dem som til kvelds serverte rømmegrøt. – I enklere brylluper var serveringen kaffe (sjokolade) med smørbrød og kaker. Her måtte da særlig sirupskaken holde for. Jeg husker min far ofte fikk bestilling på sirupskaker til brylluper opptil 25-30 stk (à ca 1kg). – I storbryllupene var det ofte aftens, hvis man da maktet noe mer efter middagen og \[drammene\]. 2den dag var det frokost for dem som vilde ha. Der var aldri så meget folk tilstede som første dag – helst av de nærmeste venner og slektninger. Middag hadde man som første dag, og aftens. – Sjelden varte bryllupet ennu 3dje dag og da var bare få tilstede. – Alle dager måtte der være rikelig drikke. I nyere tid har stek vært fast rett. Fra et bryllup for ca. 80 år siden fortalte en gammel kone \[Notat: Marie Henriksen, Blomstereng\] i nabolaget følgende idet hun refset en av sine datterdøtre fordi skulde ha det så storslått. – Vedk. kone var fra Oksfjordhamn og ble gift til Naveren i Nordreisa. Hun fortalte at av nye klær hadde hun ikke annet enn det hun selv hadde vævet. Spesielt nevnte hun en rød understakk og et mørke \[s. 7\] grønt ytterskjørt. Dette kveilet hun opp da de var på kirkevei slik at hun bare gikk i underskjørtet. På bena hadde hun komager. Da de kom under kirkebakken slapp hun ytterskjørtet ned og byttet komagene med sko («svarte sko»). Komagene lot både hun og andre bli liggende i einekjerrene under kirkebakken. Et nytt \[Notat: sort\] sjal som hun hadde fått i gave av mannen, hadde hun båret på armen. Dette tok hun nu over skuldrene og på hodet hadde hun et hvitt tørklæ. Mannen hadde sort vadmelsdress og lue. Da de kom fra kirken byttet de skoene med komager og kvinnene kveilet opp ytterstakkene. I bryllupshuset fikk de kaffe først og ut på kvelden kjøttsuppe. Utpå Neste dag fikk gjestene før de reiste fersk fisk som mannens brødre hadde fisket. – Denne mann var fra en forholdsvis velstands gård. Både faren, han selv og brødrene eiet selv båter (otringer) og onkelen var en av de fremste menn i bygden. – Av bakervarer hadde de vannkringler som handelsmannen hadde fått fra Tromsø. – Kjøttet hadde de selv fra gården. – Det bemerkes her at når man den gang kokte kjøttsuppe til selskap var det mere kjøtt enn i dag. Man fyldte gryten med så meget den kunde ta og heldte vann på. Kjøttet ble øst opp og man spiste det man orket med brød og poteter til og drakk sodden til. Skulde det være riktig fint kokte man ris i sodden. Men ris hadde ikke mange. Efter hva Henrik Jensen Fosnes (født i ca. 1870 årene) og Kristinus Rasmussen, Kjelleren hans samtidige, fortalte \[s. 8\] var der ca 1880 bare 4 gårder i bygden som hadde risgrøt lørdagskvelden og grøten ble tilslutt spedd med hvetemel for å drøies. Gårdene var Nordkjos, Fossnes, Hysingjord hos gamle Jonka og Kjelleren. 39: Det var vanlig at slekt og venner ga sending efter råd og evne. Noen ga et saulår (tørket), andre et rømmespann, \[«kaffimsck»\] (fløte), lefser, ferskt kjøtt, ost og smør. 40: Det var ikke skikk å pynte smøret før fra ca man fikk former som man presset det i. Slike former gikk på lån gårdene imellem. 41: Man hadde ikke bedemann i Nordreisa. 42: Maten man sendte kaldtes «\[seᶇᶇing\]». 43: Sendingen kunde man ha med sig når man kom til bryllups. Bodde man nær pleiet man å sende barn eller tjenere med den. Man fikk ofte naboens barn eller tjenere til å utføre dette. 44: Det var ikke fest for den som bragte sendingen, men var det tid til det fikk vedk. kaffe. 45: Å sende smakebit tilbake har jeg ikke hørt om. 46: De som stod for maten var ofte koner i nabolaget. Ofte fikk man også koner eller gjenter længer borte fra til dette. Det var da folk som hadde vært i tjeneste hos storfolk. Man kaldte dem vanlig for «kokekjerringer». 47: Ennu holder man brylluper i et par dager. 48: I helt ny tid har der vært holdt brylluper på hoteller. 49: Særlig før hendte det at folk stak av en tur til Skjervøy eller Tromsø og kom tilbake som ektefolk. Dette var før offentlig lysning ble innført. – Ofte reiste man ble det efter at motorskjøiter kom i bruk, vanlig å reise til Skjervøy med \[s. 9\] hele følget for å vies, selv om man hadde kirke i Nordreisa. – Noen vielser ble holdt rundt på gårdene. – Der var dem som viet sig uten bryllupslag. 50: Ved de siste brylluper ble det ikke rart med bryllupsgavene. 51: Å holde bryllupsdagen er helt nytt og da bare ved runde tall, helst da 10års dag og sølvbryllup. E. Gravøl 52: I begravelse kom alle som ønsket det var bare særlig fremstående folk som ble bedt, og da ble de bedt av \[Notat: de\] nærmeste pårørende. 53: Vanlig varte gravølet bare en dag. Før man drog av sted var det servering av kaffe og kaker, og sjokolade og kaker \[Notat: og smørogbrød\] – som oftest begge deler. Det kunde være temmelig mange bordsetninger da der kunde være 2-300 gjester i store begravelser. – Til begravelses- huset kom noen få av naboer, venner og slektninger efter begravelsen. – I helt ny tid (fra for ca 30-35 år siden) I er man begyndt å be noen hjem efter begravelsen til middag. Folk som hadde lang vei pleiet å dra tidlig av sted uten servering. Når man da kom fra kirken leiet man sig inn i ett en eller flere av gårdene nærmest kirken og holdt begravelsen der – efter bisettelsen. 54: Serveringen foregikk som oftest ved langbord. På gårder med rikelig husrom pleiet man å be de fineste gjester inn i bedstestua eller et annet rom. 55: Har ikke hørt om mat som ikke måtte serveres ved begravelse. \[s. 10\] 56: Der var ikke noe særskildt navn på noe mål. 57: Kfr. 52 siste avsn. Det hendte at man holdt begravelsen hos en nabo hvis man hadde lite husrom, men det var meget sjelden. Gjestene sto nemlig for en stor del ute mens serveringen pågikk, slik at der ble plass for nye bord- setninger. Loftene ble ofte tatt i bruk av gjester, og hvor nabogården lå like ved stakk man ofte innom der mens man ventet. 58: Det var vanlig at slekt og venner hadde sending med, eller sendte dagen i forveien. 59: Der var ingen skikk med pakking av sendingen. 60: Det var vanlig at den som kom med sending dagen før, sammen med kokekjerringene tok sig en kopp kaffe. 61: Der var ingen forskjell på maten for gifte eller ugifte. 62: Begravelsesskikkene har stort set holdt sig i samme former. 63: Der var gravøl hvor man serverte brennevin på \[lur\], men det var ikke regnet for passende å vise sig bedugget i gravøl. 64: Sending har holdt sig bedst ved gravøl. 65: Bevertning er stort sett som før. Kfr dog 53. 66: Alkohol nytes også nu kfr. 63. Har sett pårørende langveis fra som har vært beruset i begravelser, men dette er blitt tatt ilde opp av folk. Man gjorde skam på avdøde. 67: Begravelsesmiddager på hoteller kjenner jeg ikke til fra Nordreisa. Kfr 52 siste avsn. 68: Å be gjester i begravelse skriftlig er helt nytt og nesten ikke brukt – og da bare av folk av «stand». \[s. 11\] 69: Dødsfall i avisene har man efterhvert begyndt å avertere i de siste 50 år. Denne skikk har tatt sig opp efterhvert. F Nye fester. 70: Der er ikke blitt noen tradisjon med 17de mai. I min barndom pleiet lærerne å samle barna på Storslett og gå i tog. Der var da også bevertning med sjokolade og kaker. Men fra ca \[1910\] av ble det slutt med feiringen av 17de mai da sosialismen brøt inn over Nord Norge. – Feiringen av 17de mai ble gjenopptatt i midten av 30årene under sterk motstand fra A.P. hold. 71: Enkelte feirer morsdagen nu. 72: Farsdag er ukjendt. 73: Ingen bestemte retter. 74: Morsdag feires efter tilskyndelse utenfra gjennem blad og aviser og folk som har vært ute. 75: Kfr. 74. Tillegg. Noen matgilder som er brukt i Nordreisa og bygdene omkring (Kåfjord, Lyngen, Storfjord, Ullsfjord, Skjervøy og Kvænangen i Troms, herredene i Vest Finnmark og også i Øst Finnmark, sannsynligvis også i andre bygder i Troms) er bevertningen ved «forsamlinger» (kristelige møter.) Disse gilder er særskildt utbredt blant læstadianerne, men også blandt andre. – Det er fast skikk at forsamlingsfolk som kommer langveisfra skal ha mat. Hos læstadianerne hvor møtene begynder om søndagene ved 10 tiden og varer til langt ut på kvelden, ofte over midnat, blir folk sultne. Noen går hjem og spiser, mens andre blir bevertet på stedet. Det vanlige er kaffe \[Notat: også sjokolade\] og smørbrød. Hos de bedre \[s. 12\] stilte var det vanlig å servere enten delvis eller hel middag. Man serverte risgryns- suppe (med svedsker eller rosiner) eller søtsuppe med smørog brød til. Her var det da almindelig at sirupskaker holdt for ved siden av hjemmebakt brød. Andre serverte full middag for talerne og andre fremstående folk, mens andre måtte nøie sig med mindre \[Notat: eller ingen\] servering. Men som oftest var der i hvertfall kaffe og smør og brød til alle. Ungdommen i almindelig- het ble vanligvis ikke servert, men også her hadde det meget å si om man var ættet til fremstående folk. Vanligvis bli annerledes troende ikke servert hos læstadianerne, men også her var det forskjell på folk. Mine forældre f.eks. som ikke var læstadianere fikk alltid bedste servering, mens folk som kom sam- men med dem ingenting fikk. På grund av at det kunde bli tem- melig kostbart å holde slike forsamlinger slo man sig ofte sammen to og to om det. På møtene ble det spurt om hvem som vilde holde forsamling og man meldte sig. Eller man kunde på forhånd ha sagt fra til talerne om at man tok forsamling da og da. Var man da flere om forsamlingen ble det bekjendtgjort på den måte at man sa når forsamling holdtes på en gård av den og den, eller flere. Var det flere om \[Notat: å holde\] forsamlingen ble det alltid sagt fra om det når møtet ble bekjendtgjort. De som da holdt forsamlingen ordnet da \[s. 13\] smørbrød og kaker ferdige dagen før. Sjoko- laden pleiet man også å koke dagen før (nb. også ved brylluper, barsel og begravelser) så man bare varmet den opp næste dag. Hadde man lite koke- kar og kopper, lånte man det i nabolaget eller hos slekt og venner længer borte (n.b. dette også ved alle andre festligheter). Vanligvis var det innbydernes koner eller døtre som betalte serverte. Men ofte hjalp noen av kvinnene av forsaml- ingsfolket til, særlig hvis der var meget folk. Når utenbygds talere (læstadianske) kom holdt man møter hver dag. Ellers var det vanligvis bare om søndagene. Som nevnt begyndte søndagsmøtene om formiddagen. Da var det vanlig med kaffe og kaker til talerne og de bedre i forsamlingen eller også straks middag. Så ut på eftermiddagen eller tidlig på kvelden kaffe med smør og brød og kaker og i enkelte tilfelder aftens sent på kvelden, men da bare for noen få. Om hverdagene begyndte møtene fra 3-4-5 tiden om eftermiddagen og kunde vare til over midnat. Da var det vanlig med bare en servering. Talerne og fremstående folk derimot fikk vanlig også da 2-3 serve- ringer. Da hadde man et mindre værelse hvor der ble servert for dem. – I skolene holdt man også forsamlinger. Da foregikk serveringen for talerne og de bedre i lærerværelset, mens de andre ble servert hvor de satt. / Kaffe og smørbrød ble vanligvis servert i \[s. 14\] rundt i forsamlingslokalet, men hvor man hadde god plass hadde man egne rum til det. Undertiden ordnet man sig også slik at man serverte hos naboen, helst i de tilfælder hvor man var 2 eller flere om å holde forsamlingen. Ved disse forsamlinger serveringer i forsamlingen kom klasseskillet tydelig frem. Ved begravelser hvor alle som vilde kunde komme, merket man \[Notat: derimot\] lite til det. – I forsamlingene ble alltid talerne (som oftest var der 2 av dem,) undertiden 3-4) servert først. Sammen med dem ble de fremste i menigheten servert og mulig andre aktede folk som ikke var av sekten. Så ble andre «bra» folk servert og tilslutt de fattigste. Min far som var motstander av læstadi- anerne ble tross dette, alltid bedt først tilbords, men han gikk ofte fra møtet da og inn på andre gårder i nærheten, dette ble dog ikke likt. Det ble sett på som en vanvyrding av den som holdt forsam- lingen. – Var tilfeldigvis lærere eller andre bestillingsmenn tilstede var de med i første bordsetning. Holdt presten bibellæsning som det ble kaldt, var det før skikk og bruk med samme servering. Men det var ikke mange som satt ved prestens bord. De fleste unnslo sig. Det var folkeskikk å la sig nøde til bords ja rett og slett hales inn. Jeg husker en kone som efter at hun var kommet tilbords smatt ut da man gikk i kjøkkenet for \[s. 15\] å hente inn maten. Men dette er en skikk som nu går tilbake. Jeg vet om folk som av ren beskjedenhet ikke er blitt servert så det pålå kokekonene å holde nøie rede på hvem som hadde spist og ikke. Jeg har ofte hørt dem spørre hverandre om den og den hadde vært inne. – Det kunde også lett bli fornærmelse av at kokekonene ikke passet på at alle fikk traktement, så man måtte passe nøie på de beskjedne. – En skikk som nu forsvinner var at alle måtte være ferdige å spise på samme tid. Det hendte at sistemann rett og slett slukte maten, eller lot noe ligge igjen. «Han vaᶇᶇt iᶄᶄje på meir.»
Lagre
Lagre og merk som ferdig
Vennligst logg inn for å starte transkripsjon
00:00:00
Gje opp transkripsjon
Transkriber ein tilfeldig
Førre
Neste