Transkripsjon av filen #NEG_39_8487_Te_Tinn

metadata sjå spørsmål | sjå fil

:  
A. Fødselen  
1: Det var gammel skikk og er enda i bruk  
på landsbygda i Tinn at skyldfolk og nabo-  
koner kom med matsending til barsels-  
kona. – Den som var mest nærskyld kom  
først og så de mere fjerntboende. – Men ik-  
ke venninner kom med matsending når de  
var ugifte. De kunne nok legge gaver i  
sølv eller andre bruksting til den nye ver-  
densborger.  
2-3. Med sendingen kom de helst enkeltvis,  
men de kunne nok vere to sendingskoner  
som skulle følges til barselskonen og så  
avtalte de på forhånd hva de skulle  
ha med seg.  
4: Sendingskonene ventet noen dager etter  
fødselen før de kom på besøk til barsels-  
konen, om alt sto vel til.  
5: Med sending kom de bare en gang til  
barsels-garden der alle som vi vet gjekk  
med uro før barnet var døpt, og da kom  
de sammen at om tre ukers tid til barne-  
dåp og barselsfest.  
6: Den vanlige sendingsmat var graut

\[s. 2\]

og lefsekling. Men det kunne nok vere lett-  
saltet smør. – Maten kunne variere noget et-  
ter årstidene. – Var det graut de kom med  
i den varme årstid bar de smørfeittet  
smeltet i en bolle eller flaske, og grauten  
bar de i sendingsspand. – En klingesending  
bar de i korg, «korv», på armen med korvkle-  
de over og tafset trekk utenpå korven til  
stas. En full sending med kling måtte et-  
ter gammel tradisjon vere fem kast, et  
kast, fire styk, - 20 i alt.  
7: Det var ikke skikk her at de sente flere  
ganger mat til barselskonen. – De regnet  
ikke med 1-2 og 3 ganger som andre steder  
og i bybebyggede strøk.  
8: Her i bygda sente konene barselsgraut-  
en i rosemalte trespann med tett lokk  
og håndtak i.  
Sendingskorgen var rosemåla, men bru-  
ken av den er nu avlagt og steintøy kom-  
met i stedet.  
9: Mat i mindre porsjoner kalte de ikke  
for barselsgraut eller sengemat. – De tok  
med seg noe når de gikk på visitt slik det  
nu er med kaker.  
10: Det var alltid kona selv som gikk med  
sendings-maten til barselsgarden. Ikke døtre  
eller tjenestejenter måtte gå dit. – Det var  
hun selv som måtte fare med helsing og høs-  
te skrytet av den gode grauten. – «Åja han  
lyt no gjørå dæ den», sa en kone for en  
femti – seksti år siden da hun kom med  
sending og fikk god skryt for den.  
11: Mannen fulgte aldri med når konen bar  
sending, om det var usømmelig eller ikke er

\[s. 3\]

det ingen som vet nu.  
12: Sendingsfolket fikk traktering øl og brennevin og  
gjestemat og gav seg god tid.  
Det var ingen forskjell om den nyfødte  
var gutt eller pike. Gjestingen var den  
samme, med helsing og gode ønsker.  
13: Sendingstiden varte ca. tre uker, til  
den tid da barnet skulle døpes. – Og sendings-  
konene for der i all løyndom og ofte kunne  
de spørre hinnanden om den eller hinn hadde  
vert der med sending.  
14: Sendingsfolket fikk altid traktering  
i barselsgarden, men dette vart aldri kalt  
barsøl.  
15: De gikk bare til gifte mødre med bar-  
selsgraut til de som hadde sett bu og bås.  
16: Etter at bakere satte seg ned på sen-  
trale steder i bygdene skiftet skikken  
slik at en ikke lengere er avhengig av  
sendingsgraut i de gamle spand men ber  
den i steintøyfat eller de nøyer seg med  
kaker eller konditorvarer og blomster.  
17: Når sendingsspannet eller sendingskor-  
ven levertes tilbake kunne de ofte finne  
sølvringer til vesletulla som takk for maten.  
Til den nyfødte kunne de ved sendingen  
finne sølvsaker som gaver og da helst  
til namne-dåpen, når barnet var til «krist-  
nan».  
18:-19. Når barnedåpen var over holdt en  
dåpskalas om kvelden, og alle skyldfolka  
var med.  
20: Dåpsselskapet heter barsels-turing  
eller å ture barsel.  
21: Det var to slags lag i gammel tid. –

\[s. 4\]  
Belag og Sendingslag. Var gjestene forligt  
om sendingslag tok de med seg mat. – Var det  
belag kosta verten det hele.  
22: – 23. Det var ingen særrett eller plikt  
for de som bar barnet til dåpen, eller  
den som løyste luva. De var de mest nær-  
skylde. Skikken er en samme nå. –  
Det var alltid leitt i gammel tid å koma  
inn i huset før barnet var kristnet. – De  
mistet luva si eller hatten. – Og for skøy  
tok de hatten eller luva av seg og hell den  
under armen inne i barselsgarden med  
han talte om ærendet sitt.  
B. Fødselsdag  
24: De feiret ingen fødselsdag i eldre  
tider, ikke for barn og ikke for voksne.  
25: Nå er det skikk mange steder at de  
holder fødselsdag for voksne hvert år og  
på andre steder ved runde tall. – Men  
mange glemmer fødselsdagen og dreg seg  
unna i all stillhet. – Derimot holdes det  
fødselsdag for barn nesten over alt.  
26: Somme blir bedt til de voksnes fødsels-  
dagsfest som feires ved runde tall i aldrer,  
og somme ikke. – Andre går og venter på at de  
blir bedt, og hvis ikke kommer de ubedne  
som gjester, og ønsker til lykke med dagen  
som venn og kjenning.  
27: Alle kommer med gaver til fødselsdagen,  
budne og ubudne gjester.  
28: Det er ingen tradisjon om fødselsdag i  
eldre tider med matrett og framferd.  
29: Det blir nå servert bløtkaker, kringle  
og alt det bedste i matbua til slike fester  
med lys overalt.

\[s. 5\]

C. Konfirmasjon  
30: I eldre tider var det bare konfirma-  
sjons-messen som ble oververet av de in-  
teresserte skyldfolk til konfirmanten.  
Det var ingen sammenkomst om kvel-  
den etter messen.  
31: Konfirmasjonsselskap kom i bruk  
her etter forige verdenskrig.  
32: Til konfirmasjonsselskap ber en  
skyldfolka og andre tilfeldige, men  
ikke læreren og presten.  
33: Gjestene kommer ikke med sendinger  
til et sånt lag – ikke med matvarer.  
34: Konfirmanten får gaver av alle som  
er budne til gjestelaget.  
35: Til laget serveres god gjestebudsmat  
og søte og bløte kaker. En har ikke  
bestemte retter eller kaker til kalaset.  
D. Bryllup  
36: Tradisjonen om festarøl er helt gått  
i glømske. – Ingen kan huske at de holdt  
gjestebud i anledning forlovelser.  
37: I eldre tider var det i bruk å gjøre for-  
lovelser kjennt ved gilder. - Men nå greier  
det seg med en annonse i avisen.  
38: Når gjestene kom til bryllupsgarden ved  
10-11-tiden fikk de lefsekling, dram og øl.  
Kjøtmiddagen hadde de ferdig ved 4-5-6-tiden  
etter som reisen til kirken var lang til. Sam-  
stundes med middagen koka de gryngraut –  
«Risengryngraut» som de serverte ved 11-  
12 tiden om kvelden. Var det endagsgjeste-  
bud holdt de på den natten og fikk lefse-  
kling – mat tidlig om morgenen. – Skulle det  
vere flere dagers bryllup var det sendings-

\[s. 6\]

lag fra grannelag og skyldfolk vidt om-  
kring. – De kom med smør, lefsekling, og fløte  
til graut som de koka i bryllups-garden.  
Det kunne vere fjellfisk «aure», og mangt  
annet de hadde bruk for. – Hadde de orden  
i laget skulle gjestene legge seg og kvile  
ut på morgonsida.  
a. Måltidene i brylluper var de same som  
til hverdags bruk, med «bisk», - «døgurd», -  
«ondån», og «nattveren», (erren nemnes med  
tykk l).  
b. Til bisk var det lefsekling eller rug-  
kaker. – Til dogurd var det romegraut. –  
Til ondån kjøtmat eller fisk fra fjell-  
vatna. – Kveldmaten var ofte seint på  
kvelden. – Attåt alle måla hadde de tunn-  
brau, flatbrød.  
c. Det har ikke vokset opp noen tradi-  
sjon om matretter ved familiefestene. –  
Men feit graut var vanlig mat til fornem-  
me gjester.  
d. De skiftet på maten så godt de kunne  
og restene vart nytta.  
En kjøkemester song ein gong da gjest-  
ene hadde sett seg til bordet. – «Vår disk  
og duk er alt beret, - Store bein og lite  
kjøt. – De må forsyne dikkan tå det goe  
spae. – De so lite tå kjøøøte.» -  
Det var skalkefest dagen etter laget, der  
alle hjelperne var med.  
39: Sendingslag var det nesten slutt med i  
1890åra. –  
En klingesending skulle vere 5 kast, et  
kast er 4 styk, lik 20 lefseklinger fullt  
smurt med smør. En smørklank til

\[s. 7\]

sending var omlag tri kg. Et sendings-  
spann tek om lag 6 l. som var fuldt med  
graut og hadde tett lok.  
40: I store lag hadde de nok i eldre tid ful-  
le smørbaljer på langbordet og smørklan-  
ker på «Stettefat». – Også gammelost og annen  
kvitost var sett på stettefat på bordet. –  
I mitten av stettefatet var en pinne som  
tok opp i osten eller smøret, for å holde den  
på plass. – Det var ingen pynt med blomster  
eller grønt i den tid.  
41: Det er ikke kjent at bemannen samlet  
inn kjøt eller andre matvarer, når han ba  
til bryllups. – Han måtte vere ute å be to  
dager føreåt.  
42: Det er ingen nemnte navn oppbevart  
på sendingen, om hva den kaltes her  
i bygdene. Men konen som hadde  
med maten å gjøre kaltes «Reikjerring».  
Reie eller reia var en avgifts-plikt  
av matvarer til presten, - «Prestereia».  
Kornreie om våren, smørreie om  
høsten.  
43: Sendingen vart nok sent til bryllups-  
garden på forhånd, men neppe av sjølve-  
folket, helst av tjenere eller voksne barn.  
44: Kjent er det ikke, at de hadde nogen fest  
med traktering når de kom med sendingen.  
45: Dette kan jeg ikke svare på. Reikjeringe  
var knipen med maten føreåt. Alt skul-  
le nå rikelig til i bryllupslaget.  
46: Den som sto for maten var en kone  
med stor erfaring i matstell. Det var  
denne Reikjeringa med sine hjelpere  
som ordnet opp med heimsendinga av lån-

\[s. 8\]

te saker.  
47: Det var slutt med de lange brylluper  
i 1880 og nitti åra.  
48: De holder nå bryllup på hotel eller  
andre større lokaler.  
49: Somme reiser til byen for å vie og  
holder da et mindre selskap etterpå.  
50: Bryllupsgaver blir ikke sent til de  
som vier i byen. – Bryllupsgaver kom  
i stedet for sendingslaget.  
51: Fest holder somme nu i senere tid  
bare ved runne tall, til minne om bryllupsdagen. Gravøl  
52: Bemannen var ute og ba inn granne-  
laget eller belaget 2 dager før gravølet.  
Alle fjerntboende slektninger var bedt  
først.  
53: Gravølet varte en dag, men de  
mest nærskylde var samlet dagen  
etter. Måltidene var de samme i alle  
lag.  
54: Serveringen var alltid ved lang-  
bordet, men det kunde også serveres  
lefsekling og øl i hendene der de sat,  
var tiden knapp, og reisen lang.  
55: Det var ingen fordom om at det var  
noen sort mat som ikke burde nyttes  
ved begravelsers – middager.  
56: Nei hovedmåltidet hadde ikke serskilt  
navn.  
57: Likfølget fikk bevertning i hjemmet,  
men middagen kunne nok holdes på  
annet sted.  
58: I 1890 åra var det slutt på sendinger  
i gravøl. Men før i tiden var nok

\[s. 9\]

skikken den samme som i bryllupslag.  
59: Sendingsmaten var pakket i linduk-  
er, med tafs og frynser, men ikke med blomstrer.  
60: Om noget kalas på førehand er ikke  
kjent.  
61: En kjenner ikke til om det var noen  
forskjell på gift og ugift ved serverin-  
gen i gravølet.  
62: Det er ikke kjent i folkeminne at de  
holdt flere dagers gravøl. Men det kun-  
ne henne somme tider at de mest fjernt-  
boende slektninger \[holtet alt\] et par  
dager, for selskaps skyld. Et gravøl,  
likferd, eller gravferd varte en dag  
og utetter natten da granner og nærbo-  
ende reiste heim.  
63: Mange steder brygger de maltøl  
til gravølslaget enda. – Men alkohol-  
forbruket er lite i gravøl i forhold  
til andre sammenkomster i lag.  
64: Sending til gravøl har holdt seg  
ut i 1890 åra. Og hjemmebrygging  
holder seg enda til gravøl og andre gjes-  
tebud.  
65: Bevertningen ved begravelser er  
nå som ved andre sammenkomster der  
folk sit i lag.  
66: De bruker å ha dram til middagen  
i gravøl som i andre lag.  
67: Det blir holdt begravelsesmiddag  
på hotel når plassen i hjemmet er for trang.  
68: Gjester som bur langt unna ber de ved  
brev, men i grannelag brukte de bemann  
til om lag 1920.

\[s. 10\]