Folkeforsk.no
Heim
Vel emne
Statistikk
Om
Registrer deg
Logg inn
Heim
Vel emnet ditt
Høgtidsmat ved familiefestar
NEG_39_8487_Te_Tinn
Transkripsjon av filen #NEG_39_8487_Te_Tinn
Kort rettleiar
metadata
sjå spørsmål
|
sjå fil
Nettleseren din støtter ikke visning av pdf
: A. Fødselen 1: Det var gammel skikk og er enda i bruk på landsbygda i Tinn at skyldfolk og nabo- koner kom med matsending til barsels- kona. – Den som var mest nærskyld kom først og så de mere fjerntboende. – Men ik- ke venninner kom med matsending når de var ugifte. De kunne nok legge gaver i sølv eller andre bruksting til den nye ver- densborger. 2-3. Med sendingen kom de helst enkeltvis, men de kunne nok vere to sendingskoner som skulle følges til barselskonen og så avtalte de på forhånd hva de skulle ha med seg. 4: Sendingskonene ventet noen dager etter fødselen før de kom på besøk til barsels- konen, om alt sto vel til. 5: Med sending kom de bare en gang til barsels-garden der alle som vi vet gjekk med uro før barnet var døpt, og da kom de sammen at om tre ukers tid til barne- dåp og barselsfest. 6: Den vanlige sendingsmat var graut \[s. 2\] og lefsekling. Men det kunne nok vere lett- saltet smør. – Maten kunne variere noget et- ter årstidene. – Var det graut de kom med i den varme årstid bar de smørfeittet smeltet i en bolle eller flaske, og grauten bar de i sendingsspand. – En klingesending bar de i korg, «korv», på armen med korvkle- de over og tafset trekk utenpå korven til stas. En full sending med kling måtte et- ter gammel tradisjon vere fem kast, et kast, fire styk, - 20 i alt. 7: Det var ikke skikk her at de sente flere ganger mat til barselskonen. – De regnet ikke med 1-2 og 3 ganger som andre steder og i bybebyggede strøk. 8: Her i bygda sente konene barselsgraut- en i rosemalte trespann med tett lokk og håndtak i. Sendingskorgen var rosemåla, men bru- ken av den er nu avlagt og steintøy kom- met i stedet. 9: Mat i mindre porsjoner kalte de ikke for barselsgraut eller sengemat. – De tok med seg noe når de gikk på visitt slik det nu er med kaker. 10: Det var alltid kona selv som gikk med sendings-maten til barselsgarden. Ikke døtre eller tjenestejenter måtte gå dit. – Det var hun selv som måtte fare med helsing og høs- te skrytet av den gode grauten. – «Åja han lyt no gjørå dæ den», sa en kone for en femti – seksti år siden da hun kom med sending og fikk god skryt for den. 11: Mannen fulgte aldri med når konen bar sending, om det var usømmelig eller ikke er \[s. 3\] det ingen som vet nu. 12: Sendingsfolket fikk traktering øl og brennevin og gjestemat og gav seg god tid. Det var ingen forskjell om den nyfødte var gutt eller pike. Gjestingen var den samme, med helsing og gode ønsker. 13: Sendingstiden varte ca. tre uker, til den tid da barnet skulle døpes. – Og sendings- konene for der i all løyndom og ofte kunne de spørre hinnanden om den eller hinn hadde vert der med sending. 14: Sendingsfolket fikk altid traktering i barselsgarden, men dette vart aldri kalt barsøl. 15: De gikk bare til gifte mødre med bar- selsgraut til de som hadde sett bu og bås. 16: Etter at bakere satte seg ned på sen- trale steder i bygdene skiftet skikken slik at en ikke lengere er avhengig av sendingsgraut i de gamle spand men ber den i steintøyfat eller de nøyer seg med kaker eller konditorvarer og blomster. 17: Når sendingsspannet eller sendingskor- ven levertes tilbake kunne de ofte finne sølvringer til vesletulla som takk for maten. Til den nyfødte kunne de ved sendingen finne sølvsaker som gaver og da helst til namne-dåpen, når barnet var til «krist- nan». 18:-19. Når barnedåpen var over holdt en dåpskalas om kvelden, og alle skyldfolka var med. 20: Dåpsselskapet heter barsels-turing eller å ture barsel. 21: Det var to slags lag i gammel tid. – \[s. 4\] Belag og Sendingslag. Var gjestene forligt om sendingslag tok de med seg mat. – Var det belag kosta verten det hele. 22: – 23. Det var ingen særrett eller plikt for de som bar barnet til dåpen, eller den som løyste luva. De var de mest nær- skylde. Skikken er en samme nå. – Det var alltid leitt i gammel tid å koma inn i huset før barnet var kristnet. – De mistet luva si eller hatten. – Og for skøy tok de hatten eller luva av seg og hell den under armen inne i barselsgarden med han talte om ærendet sitt. B. Fødselsdag 24: De feiret ingen fødselsdag i eldre tider, ikke for barn og ikke for voksne. 25: Nå er det skikk mange steder at de holder fødselsdag for voksne hvert år og på andre steder ved runde tall. – Men mange glemmer fødselsdagen og dreg seg unna i all stillhet. – Derimot holdes det fødselsdag for barn nesten over alt. 26: Somme blir bedt til de voksnes fødsels- dagsfest som feires ved runde tall i aldrer, og somme ikke. – Andre går og venter på at de blir bedt, og hvis ikke kommer de ubedne som gjester, og ønsker til lykke med dagen som venn og kjenning. 27: Alle kommer med gaver til fødselsdagen, budne og ubudne gjester. 28: Det er ingen tradisjon om fødselsdag i eldre tider med matrett og framferd. 29: Det blir nå servert bløtkaker, kringle og alt det bedste i matbua til slike fester med lys overalt. \[s. 5\] C. Konfirmasjon 30: I eldre tider var det bare konfirma- sjons-messen som ble oververet av de in- teresserte skyldfolk til konfirmanten. Det var ingen sammenkomst om kvel- den etter messen. 31: Konfirmasjonsselskap kom i bruk her etter forige verdenskrig. 32: Til konfirmasjonsselskap ber en skyldfolka og andre tilfeldige, men ikke læreren og presten. 33: Gjestene kommer ikke med sendinger til et sånt lag – ikke med matvarer. 34: Konfirmanten får gaver av alle som er budne til gjestelaget. 35: Til laget serveres god gjestebudsmat og søte og bløte kaker. En har ikke bestemte retter eller kaker til kalaset. D. Bryllup 36: Tradisjonen om festarøl er helt gått i glømske. – Ingen kan huske at de holdt gjestebud i anledning forlovelser. 37: I eldre tider var det i bruk å gjøre for- lovelser kjennt ved gilder. - Men nå greier det seg med en annonse i avisen. 38: Når gjestene kom til bryllupsgarden ved 10-11-tiden fikk de lefsekling, dram og øl. Kjøtmiddagen hadde de ferdig ved 4-5-6-tiden etter som reisen til kirken var lang til. Sam- stundes med middagen koka de gryngraut – «Risengryngraut» som de serverte ved 11- 12 tiden om kvelden. Var det endagsgjeste- bud holdt de på den natten og fikk lefse- kling – mat tidlig om morgenen. – Skulle det vere flere dagers bryllup var det sendings- \[s. 6\] lag fra grannelag og skyldfolk vidt om- kring. – De kom med smør, lefsekling, og fløte til graut som de koka i bryllups-garden. Det kunne vere fjellfisk «aure», og mangt annet de hadde bruk for. – Hadde de orden i laget skulle gjestene legge seg og kvile ut på morgonsida. a. Måltidene i brylluper var de same som til hverdags bruk, med «bisk», - «døgurd», - «ondån», og «nattveren», (erren nemnes med tykk l). b. Til bisk var det lefsekling eller rug- kaker. – Til dogurd var det romegraut. – Til ondån kjøtmat eller fisk fra fjell- vatna. – Kveldmaten var ofte seint på kvelden. – Attåt alle måla hadde de tunn- brau, flatbrød. c. Det har ikke vokset opp noen tradi- sjon om matretter ved familiefestene. – Men feit graut var vanlig mat til fornem- me gjester. d. De skiftet på maten så godt de kunne og restene vart nytta. En kjøkemester song ein gong da gjest- ene hadde sett seg til bordet. – «Vår disk og duk er alt beret, - Store bein og lite kjøt. – De må forsyne dikkan tå det goe spae. – De so lite tå kjøøøte.» - Det var skalkefest dagen etter laget, der alle hjelperne var med. 39: Sendingslag var det nesten slutt med i 1890åra. – En klingesending skulle vere 5 kast, et kast er 4 styk, lik 20 lefseklinger fullt smurt med smør. En smørklank til \[s. 7\] sending var omlag tri kg. Et sendings- spann tek om lag 6 l. som var fuldt med graut og hadde tett lok. 40: I store lag hadde de nok i eldre tid ful- le smørbaljer på langbordet og smørklan- ker på «Stettefat». – Også gammelost og annen kvitost var sett på stettefat på bordet. – I mitten av stettefatet var en pinne som tok opp i osten eller smøret, for å holde den på plass. – Det var ingen pynt med blomster eller grønt i den tid. 41: Det er ikke kjent at bemannen samlet inn kjøt eller andre matvarer, når han ba til bryllups. – Han måtte vere ute å be to dager føreåt. 42: Det er ingen nemnte navn oppbevart på sendingen, om hva den kaltes her i bygdene. Men konen som hadde med maten å gjøre kaltes «Reikjerring». Reie eller reia var en avgifts-plikt av matvarer til presten, - «Prestereia». Kornreie om våren, smørreie om høsten. 43: Sendingen vart nok sent til bryllups- garden på forhånd, men neppe av sjølve- folket, helst av tjenere eller voksne barn. 44: Kjent er det ikke, at de hadde nogen fest med traktering når de kom med sendingen. 45: Dette kan jeg ikke svare på. Reikjeringe var knipen med maten føreåt. Alt skul- le nå rikelig til i bryllupslaget. 46: Den som sto for maten var en kone med stor erfaring i matstell. Det var denne Reikjeringa med sine hjelpere som ordnet opp med heimsendinga av lån- \[s. 8\] te saker. 47: Det var slutt med de lange brylluper i 1880 og nitti åra. 48: De holder nå bryllup på hotel eller andre større lokaler. 49: Somme reiser til byen for å vie og holder da et mindre selskap etterpå. 50: Bryllupsgaver blir ikke sent til de som vier i byen. – Bryllupsgaver kom i stedet for sendingslaget. 51: Fest holder somme nu i senere tid bare ved runne tall, til minne om bryllupsdagen. Gravøl 52: Bemannen var ute og ba inn granne- laget eller belaget 2 dager før gravølet. Alle fjerntboende slektninger var bedt først. 53: Gravølet varte en dag, men de mest nærskylde var samlet dagen etter. Måltidene var de samme i alle lag. 54: Serveringen var alltid ved lang- bordet, men det kunde også serveres lefsekling og øl i hendene der de sat, var tiden knapp, og reisen lang. 55: Det var ingen fordom om at det var noen sort mat som ikke burde nyttes ved begravelsers – middager. 56: Nei hovedmåltidet hadde ikke serskilt navn. 57: Likfølget fikk bevertning i hjemmet, men middagen kunne nok holdes på annet sted. 58: I 1890 åra var det slutt på sendinger i gravøl. Men før i tiden var nok \[s. 9\] skikken den samme som i bryllupslag. 59: Sendingsmaten var pakket i linduk- er, med tafs og frynser, men ikke med blomstrer. 60: Om noget kalas på førehand er ikke kjent. 61: En kjenner ikke til om det var noen forskjell på gift og ugift ved serverin- gen i gravølet. 62: Det er ikke kjent i folkeminne at de holdt flere dagers gravøl. Men det kun- ne henne somme tider at de mest fjernt- boende slektninger \[holtet alt\] et par dager, for selskaps skyld. Et gravøl, likferd, eller gravferd varte en dag og utetter natten da granner og nærbo- ende reiste heim. 63: Mange steder brygger de maltøl til gravølslaget enda. – Men alkohol- forbruket er lite i gravøl i forhold til andre sammenkomster i lag. 64: Sending til gravøl har holdt seg ut i 1890 åra. Og hjemmebrygging holder seg enda til gravøl og andre gjes- tebud. 65: Bevertningen ved begravelser er nå som ved andre sammenkomster der folk sit i lag. 66: De bruker å ha dram til middagen i gravøl som i andre lag. 67: Det blir holdt begravelsesmiddag på hotel når plassen i hjemmet er for trang. 68: Gjester som bur langt unna ber de ved brev, men i grannelag brukte de bemann til om lag 1920. \[s. 10\] 69: Da det kom lokalaviser begynte en å avertere dødsfall i avisen om lag 1910. F. Nye fester 70: 17. mai. Om den dag har det ikke dan- net seg noen tradisjon eller fordom om matrett til 17. mai dagen. 71: Morsdagen er kjent av noen, men den er ukjend av mange, og et fåtall feirer den. 72: Det kan vere noen som feirer farsdagen, og han kan få et par strømper i gave. 73: De sørger for å ha noen kaker til disse dagene. – Morsdagen og farsdagen. 74: Det er bakeren på stedet som baker kringler til det bruk på disse dager. – etter nykker en får fra aviser, uke- blad og radio. 75: Mors og farsdagen vart kjent i bygdene fra aviser og ukeblad og radio.
Lagre
Lagre og merk som ferdig
Vennligst logg inn for å starte transkripsjon
00:00:00
Gje opp transkripsjon
Transkriber ein tilfeldig
Førre
Neste