Transkripsjon av filen #NEG_64_13267_Ak_Enebakk

metadata sjå spørsmål | sjå fil

1, Når katuglen skrek en kveld utenfor der som en lå  
dødssyk trodde man at patienten skulle dø snart.  
2, En gammel enke her fra bygden var flyttet til sin  
gifte datter i Kristiania. Da enken ble syk sa hun  
" jeg vil ikke dø her i byen følg meg til Enebakk".  
Det ble da ordnet så at hun fikk komme til sit søs-  
kenbarn på den gård hvor hun var født og der døde  
hun straks etter.  
28, Det var bare etter smitsom syke avdødes klær ble brendt.  
30, Liket skulle ligge urørt i 6 timer før det ble stelt.  
36, Før i tiden ble hele liket vasket.  
46, Liket skulle ha strømper på men ikke sko.  
51, Omkring 1880 begyndte man å kjøpe færdig-sydde likklær.  
52, Nå blir det kjøpt ferdig-sydde liksveip av bomuldstøi.  
58, Kistesnekrene hadde som regel noen kister stående.  
60, Stroppene var overtrekte med tynt svart tøi.  
62, I forrige århundrede var kistene altid svarte. For-  
uten svartfarve bruktes knust kull i malingen.  
63, I 1890 årene begyndte enkelte å bruke hvite kister  
til barn og etter 1900 ble det brukt hvite kister  
til de voksne også.  
67, Nå blir det kjøpt bare hvite ferdige kister i Oslo.  
68, Før i tiden la man en religiøs bok i kisten.  
\[s. 2\]  
77, 78 Det ble satt et svart klede eller bredt bånd på  
skrå over speilene, laken for vinduerne og strødd  
med granbar på gulvet. På veggen ved hovedet ble  
det hengt et laken som var pyntet med grønt ofte med  
den avdødes navn lavet av en smal myrtekrans.  
81, Det ble altid strødd med ophakket granbar utenfor  
døren der som det stod et lik.  
82, Liket var plasert med bena mot utdøren.  
83, Lokket ble ikke lagt på før en var ferdig til å  
synge liket ut.  
86, Kvelden før begravelsen var liket pyntet ferdig og  
de som kom med kranser og fønn skulle da se det.  
87, I 1917 ble det bygget gravkapell ved kirken.  
88, Liket ble nå pyntet færdig og er å få se for dem  
som er buden om å følge liket til gravkapellet ca.  
4-5 dage før begravelsen.  
89, Støi og larm skulle en mest mulig søke å undgå i  
tiden fra dødsfall og til begravelsen var over.  
93, Ved begravelsen skulle alle voksne ha svart antrekk.  
94, Begravelsen ble holdt på forskjellige hverdage.  
99, Tidligere kaldtes en begravelse for likfærd.  
100, Liket ble sunget ut fra det hus det stod i.  
101, Lokket var ikke lagt på da folk kom til sørgehuset.  
102, På kistelokket var det lagt blomster og kranser.  
103-104, To lys på et lite bord ved hovedenden av kisten.  
105-106, To damer bar lysene ut.  
107, Lysene ble båret ut til likvognen.  
108, For en 70-80 år siden ble lysene kjørt på en ser-  
skildt vogn foran kisten og etter begravelsen skulle  
de brende på alterbordet hver forretnings-søndag inn-  
til det kom en annen begravelse med et nyt par lys.  
114, Siden det ble bygget likkapell er det sjeldnere at  
presten er i sørgehuset.  
\[s. 3\]  
119, På en gård hvor det var det fornødne antal husmenn  
bar dem kisten, men ellers var det ofte naboerne.  
120, Tidligere var nære slektninger ikke bærere.  
121, Nå er det ofte sønner og sviger-sønner som bærer.  
122, Liket ble båret med fotenden foran ut gjennem døren.  
125, Det ble strødd med små grankvist.  
129, Nesten alle fulgte med til kirkegården.  
130, For ca 80 år siden begyndte en og anden å be  
kvinnerne også med til begravelse. Før den tid ble  
bare mann i huset buden til begravelse selv om det  
var hans kone som var i slekt til den avdøde.  
131, Det er en meget gammel oppfatning at det er en ære  
å ha lang hesterekke på vei til kirkegården.  
132, Det ble strødd granbar og satt opp en alle av gran-  
busker fra døren der hvor kisten stod og til ut-  
kanten av gårdsplassen. Der som sørgehusets eiendom  
sluttet ble det satt opp et gratre på hver side av  
veien. Enkelte gange ble det satt opp en æresport av  
granbar ved et grinnle på gårdsplassen med den avdødes  
navn laget av en grøn krans oppe under æresportens bue.  
133, De som deltok i begravelsen eller hadde hatt noen  
forbindelse med den avdøde satte opp grabrusker på  
begge sider av hovedveien og strødde granbar der som  
deres gårdsvei kom inn på hovedveien.  
135, Naboer, slektninger og venner som bor langs kirke-  
veien heiser flagg på halv stang den dag avdøde  
blir bringt til kapellet og på selve begravelsesda-  
gen.  
139-142, Likfølget for stille og rolig frem, de skulle  
ikke engang ha bjelle på hesten selv om det var  
sledeføre.  
145, Kisten ble altid kjørt med hest. Før en fikk veier  
og vogner ble likkistene kjørt på en stubb-slae.  
\[s. 4\]  
146, Hesten skulle være mørk, helst svart.  
148, Man kjørte ikke i trav, men i rask gang.  
149, Hjemat kjørtes i almindelig trav.  
150, Det var ofte eldste gårds-gut som kjørte kisten.  
151, Kjørekarlen gikk altid ved siden av og undertiden  
gikk en på den andre siden også for å se etter at  
ingen kranser faldt av.  
152, Den som hadde tatt ut liket kjørte foran til kirken.  
156 og 159, Bærerne som hadde båret kisten ut fra hjem-  
met bar kisten fra likvognen og direkte til graven.  
161, Hvis presten ikke hadde været i huset og tatt li-  
ket ut så møtte han opp på hestebakken ved kirken.  
164, Klokkeren gikk foran og sang mens kisten ble båret  
fra likvognen og bort til graven.  
167, Det er omlag 100 år siden det ble en fast graver.  
168, Graveren er også kirketjener og skrives for kirketjener.  
169, Graven ble kastet opp i forveien.  
170, Før det ble en fast graver var det de som hadde  
båret kisten som kastet graven igjen  
173, Ved kapell-kirkegårdene satte de et merke i graven  
til presten kom og forrettet jordfesting en søndag  
etter avsluttet Gudstjeneste.  
175, Det er ingen bestemte dage men mest pynting til  
Pinse og i det siste med kornbann til Juleaften.  
180-181, Udøpte barn ble begravet ved siden av en anden  
ved den første begravelse som inntraff.  
182, Begravelse nu, men tidligere likfærd.  
183, En fra sørgehuset, ofte en tjener var beamann.  
184, Bealaget var det vanlige, halve skolekredsen når  
det var begravelse på en av bondegårdene.  
189, Beamannen bringte brevene omkring i distriktet.  
\[s. 5\]  
190, Aftenen forut var det bevertning for de som kom  
med kranser og med fønn. Begravelsesdagen for gje-  
stene, en del av dem hadde lang vei og overnattet i  
sørgehuset. En søndag straks etter var det bevertning  
for alle oppvertere og medhjelpere.  
191, Det var varm frokost før kisten ble tatt ut. Når de  
kom tilbake fra kirkegården var det middag, siden  
kaffe, på enkelte steder desær og tilsist kveldsmat.  
193, Det var ingen forskjell om avdøde var gift eller ugift.  
194, Slekten i huset var fri for serveringen begravelses-  
dagen.  
196, Kurvsending (fønn) ble levert aftenen forut.  
Gjester som hadde riktig lang vei hadde den med seg.  
197, Det var tjenestekvinder eller døtrene som kom med  
sendingen. De hadde ikke sørgedrakt.  
198, Se nr. 86 og nr. 190.  
200, En hel fønn var et stort sukkerbrød bakt av ca. 30  
egg ved siden derav var det 2 kg. smør, 4 vørter-  
kaker og 4 rug-kaker. En halv fønn var vel 1/2 derav.  
202, Etter at en hadde sluttet å brygge øl ble det kjøpt.  
203, Sukkerbrød til begravelse fortsatte til det ble  
gravkapell, den øvrige fønn var opphørt før 1900.  
205, Skikken å binne krans til begravelse er meget gam-  
mel sikkert over 100 år.  
206, Kransene ble laget hjemme vesentlig av lyng og pyn-  
tet med myrt eller andre potteblomster.  
207, Nå i dette århundrede brukes silkebånd med påskrift.  
210, Bevertningen er forskjellig, men betydelig forenklet.,  
211, Her er intet hotell eller spisested i bygden, men  
det hender at begravelse holdes i et lokale med  
servering av kaffe og smørebrød med kaker.  
212, Enkelte dødsfall ble nevnt i slutten av forrige å-  
rhundrede. Etter 1905 ble det mer og mer vanlig å  
avertere både dødsfall og begravelse i aviserne.

Vennligst logg inn for å starte transkripsjon

Transkriber ein tilfeldig Førre Neste