Transkripsjon av filen #NEG_64_13049_Øs_Spydeberg

metadata sjå spørsmål | sjå fil

SVAR:  
1: Når katugla skreik "klevitt" - eller når hunden  
tuter - betyr det at noen skal dø. "Det spørs lik."

2: Får en om våren,første gang,høre gsauken i nord - er  
det "sørjegauk" - da vil noen av ens nermeste dø.

3 Nytårskvellen kan du gå til brønsvåka og se ner i den -  
får du da se en likkiste dør du det året. -  
Er det fotefar i åska på peisen nytårsmorgen vil noen  
i huset dø det året.

4 Ukjennt.

5 Har hørt fortalt av gamle menesker om "fegdelus" - men  
det ligger langt tilbake i tiden. Aldrig om "helligmaur"

6 Ukjennt - slike tilfeller aldrig satt i forbindelse  
med de nevnte helhunger o.l.

7:8. 9. Ukjennt.

10 ja - iser gamle folk sente bud på presten når de lå  
for døden. -  
11 Det spørgsmål kan jeg nok ikke svare på da jeg aldrig  
har vert tilstede ved en slik anledning.  
12 De nermeste av slekt og venner vart altid budsennt  
når det "lei mot slutten." -  
13 Det hente det kunne vere en uven den døende ville snakke  
med før han "gikk bort." -

14 "Han er sløkna" - \[\_"..det er ferbi" \] - Siste uttryk mest  
brukt.  
15 Ved å bruke lys - fjer eller speil.  
16 Har nok som smågut hørt snak om slikt, men for min del  
tror jeg det var folks fantasi som var grunnen.  
\[s. 2\]  
17 ja -  
18 En salmebok - eller de bannt opp med et klede -  
sommetider - begge dele.  
19 Som regel vart en av naboene varslet - og det var  
oftest en nabokone som var med og vasket den døde.  
20 "Beamann" - den som bad til begravelse - var som regel  
en i bealaget som var spesielt brukt til den slags. Den  
som gik til naboen og sa fra om dødsfallet, var som  
oftest en helt annen.  
21 Ukjennt.  
22 Vinduerne vart åpnet - speil og viduer vart det hengt  
kleder forann. Men at klokken skulle stanses eller ting  
flyttes er her ukjennt.  
23 Det vart gjort samme dag, når noen var død.  
24 Liket vart lagt på ett bord.  
25 Nei - de vart lagt på et laken.  
26 Med ordet - "ligge på likstrå" - menes her tiden fra enn  
dør til enn blir begravet. Dette er vel neppe den opp-  
rindelige mening,som ligger i det-"å ligge på likstrå",  
men det er den brukte.  
28 Ja. -  
\[-29 Det kunne dreie seg 3 - 6 timer etter døden.\]  
\[-30 Oftest en av naboene\]  
29 Oftest vart det brennt - men ingen regel.  
30 Det kunne dreie seg om 4 - 8 timer etter døden. Det  
kom jo ann på når tid på døgnet det var at noen døde.  
31 Det var oftest en nabokone som vasket liket.  
32 Ukjennt. -  
33 Ja -  
34 Ja -  
35 Ja -  
36 Ja -  
37 Ukjennt.  
38 "Sveipe liket" -  
39 Likskjorte -  
40 Nei - det er for meg ukjennt.  
41 Ukjennt -  
42 Ja, - i unnerkleder.  
43 Brudgoms\[-skjoten\]skjorten vart ofte nytta som likskjorte. Likeså  
når en ung kone døde vart hun ikke så sjelden lagt ned  
i si\[tt\]n brudedrakt. Det samme kunne gjelle for en mann,  
At de hadde likskjorten liggende ferdig var ikke så sjelden.  
\[s. 3\]  
44 Ja - helst av lin.  
4\[4\]5 Neppe - det har jeg aldrig set.  
4\[5\]6 Ja - men ikke sko.  
4\[6\]7 Ikke menn - men kvinner kunne ha en hvit linhue.  
48 Nei.- Myrten vart brukt ved alle begravelser- lagt  
små myrtegrener på begge sider av den døde,og et  
kors av myrt på brystet.  
49 Ukjennt.  
50 Nei - lagt hist og her langs den døde.  
51 Omkring 1900 Enkelte før. -  
52 De blir bestandig kjøpt ferdige. Lin og papir er nytta.  
Det er jo et pengespørgsmål.  
53 Ja. -  
54 Ukjennt.  
55 - " -  
56 - " -  
57 - " -  
58 I gamle dage var det ikke sjelden at likkisten stod  
ferdig i mange år før den som skulle bruke den døde.  
Materialer til det bruk skulle det ihvertfall ligge ferdig.  
59 Det var vel begge dele - men oftest trenagler.  
60 Ja. -  
61 En eller annen bygdesnekker. Før Ola Danmark døde hadde  
han avtalt med sin nabo, Hans Skarud at når han Ola var død,skulle ho Gunhild -  
kjerringa hass henge ut et laken som tegn på, \[-at han kunne begynne å laga kista.\]

- "at nå kunne \[\_han\] begynne å laga kista." -  
    62 Sort - Kimrøk og knust \[-stekull\] stenkull i malingen.  
    63 Omkring 1900 - 1910. Til å begynne med var det hvite  
    kister bare til barn.  
    64 Ukjennt. -  
    65 Høvelspån.  
    66 Ofte høvelspån.  
    67 Bestandig kjøpt ferdig - farven hvit.  
    68 Vielsesringen fulgte tildels den døde - andre blev de  
    lagt med en salmebok. Andre ting er her ukjennt.  
    69: Ukjennt.  
    70 Det vart bundet en lang krans an granbar, ener og  
    tyttebærlyng som rakk runnt hele kisten. Ingen andre  
    prydelser.  
    71 Ukjennt - men det er jo kjennt at linfrø skremmer trolskap.  
    72 Ukjennt.  
    73 De lagde høvelspån i kisten og unner hodet på den døde  
    for at han ikke skulle"gå igjen." -  
    \[s. 4\]  
    74 Det var ikke skikk, at det var noen spesiel høitilighet  
    den dag - uten det var en,som tilhørte ett religiøst  
    samfunn, som var død. -  
    75 Nokk bevertning - men dans en uhørt ting.  
    76 Om vinteren i storstuen - om sommeren oftest på låven.  
    77 Dekkede vinduer, og speilet oftest dekket med ett sort  
    slør. Gulvet bestrødd med ener og veggerne tildels pyntet  
    av opphengte girlander av gran,ener og tytteberris.

78 Oftest av granbar. -  
79 Var det varmt veir hente det at barsal - lausal -  
vart nytta. Det vart satt opp staurer i en firkant,så  
stor at det vart godt rum runt kisten, og mellem disse  
satt inn granbar - tildels - laugreiner - så alle staurer  
vart dekket. Aldrig lagt tak. -  
80 Bare om sommeren. Mittsommers - bare lauv.  
81 Ja.  
82 Ja. -  
83 Nei - bare en duk over ansitet.  
84 Som en serviet. -  
85 Har aldrig hørt noe serskilt navn på den. -  
86 Ja, skikken var at alle som kom tilgårds skulle se liket.  
87 Bygden har tre gravkapeller - siste bygget omkr. 1930.  
88 Den gamle skikk med at den døde ikke vart kjørt fra  
hjemmet før begravelsesdagen er det nu helt forbi med.  
Alle blir ført til kapellet to tre dage etter døden.  
\[\_Sorg\]

89 Ja. -  
90 Ingen måtte bande - det var noe som minst av alt vart tålt.  
91 Det het nokk "sørgeåret" - men fullt så bokstavelig vart  
aldrig de tatt. Ingen regnet det for noen skam om enken  
giftet seg før året var omme, sier Wilse.  
92: Ikke bande og ikke gå på dans \[-de\] den første tid etterpå,

- en kan vel si ialfall de første 4 -6 måneder.  
    93 Ja.- De gikk sortkledte - ialfall skulle en enke gjøre  
    94 det, det første år. De bar ofte sort slør. Sørgedrakt  
    for barn var det aldrig.  
    95 "Enkemannssørj og ælbågåstøitt går fort over." -  
    96 Nei - men at gråt nok kunne uroe den døde.  
    97 Ukjennt. -  
    \[s. 5\]  
    \[\_Synge ut liket.\]  
    98 Nei ingen bestemt dag -  
    99 Likferd.  
    100 Liket vart "tatt ut" - som regel av klokkeren eller  
    skolemesteren. Enkelte gange av andre - en nabo eller en ven.  
    Da en kort andakt,samt noen deltakende ord til familien.  
    Så vart lokket lagt på kisten,og den som hadde tatt ut  
    liket sang en salme i det han gikk foran de som bar kisten ut til vognen.  
    \[-101\] Var det vinterstid stod kisten oftest inne i storstuen  
    eller på loven til den dag. Somme gange ute på tunet.  
    101 Ja - se 100.  
    102: Ukjennt.  
    103 To lys - et på hver side av den døde - oppe ved hodet, noe tilbake  
    og litt tilsiden. Lysene påfestet sorte slør. De stod på et  
    bord.  
    104 Bestandig to lys.  
    105 - 108 Lysene vart aldrig båret ut. De vart stående å  
    brenne en stund og så slukt. Har aldrig hørt at det  
    skulle gjøres noe serskilt med dem.  
    109 At det skulle brende lys for den døde var jo her en  
    110 selsagt ting, men våkenat er ukjennt.  
    111 Ukjennt.  
    112 Nei. -  
    113 De gamle sang jo altid på sin måte - noe utenom andre.  
    114 Presten følger som oftest med tilbake etter jordfestelsen.  
    115 Det er en skikk so prestene - i alfall flere av dem, \[-fulgt\]  
    har fulgt de siste 50 år.  
    116 Det hente nok presten fulgte med tilbake fra kirken den  
    gang også - sjelden eller aldrig møtte han opp i hjemmet før begravelsen.  
    Se - 100.  
    117 Skikken var,at når den døde var båret ut og satt på  
    vognen,gikk de inn for ta på seg reisetøiet, da stod  
    kjøgemesteren ferdig og skjente drammer til alle som  
    118 ønsked det. Det var oftest aquavit - senere kognak - de  
    drak. De tømte drammen i taushet bare bøiet hoderne mot  
    hverandre.  
    119 Oftest naboerne - eller venner av avdøde.  
    120 Ja - men det hente nok at sønner - eller sønner og svi-  
    gersønner av den avdøde bar kisten. Tildels brødre.  
    121 Skikken er som før. -  
    \[s. 6\]  
    122 Fotenden - føtterne foran.  
    123 Ukjennt.  
    124 Det er merker etter slikt i veggen på stuebygnigen
- den gamle Hovsstuen fra 1744 - oppført på bygdetunet.  
    125 Ja. -  
    126 Som regel var vognen - sleden - satt frem og kisten  
    satt rett på vognen.  
    127 Ja. - De var da de gikk inn igjen og tok drammen.  
    128 Ja - alle som kunne komme fra fulgte med.  
    129 Alle som hadde møtt frem fulgte med til kirken.  
    130 At kvinner skulle følge med er her en gammel skikk.  
    131 Nei det er gammel skikk - men nytt at man møter opp  
    \[-ved kirken\], og er tilstede bare ved kirken. Før var jo  
    alle som kom bedt - enten ved beamann - eller brev.( Nu avertt.)  
    132 \[Figur. Tegning av A: bygdevei og g: gårdsveier med markering av hvor det var pyntet med g: granbusker, rettingene "Hjemmet" og "til kirken" angitt\]  
    133 A. bygdeveien. g. gårdsveie. b. granbusker.  
    Alle som var bedt til en begravelse - ofte flere -  
    satte opp granbusker ved veien der hvor deres gårdsvei møtte bygdeveien like før den døde skulle  
    kjøres forbi. -  
    Seks ca 2m. høie granbusker - tre på hver side av  
    bugdeveien. Veistrekningen mellem buskerne blir bestrødd  
    med hakket granbar. Toppen på granbuskerne skal brekkes  
    og vendes den vei den døde skal kjøres. =  
    \[Figur. Tegning av tre granbusker med brukket topp, og tekst: Toppene skal vende mot \[\_kirken.\]\]  
    Denne gamle skikk er enda i bruk her i denne del av  
    bygden - i Hovind - men blir ikke fulgt overalt.  
    Buskerne skal settes slik at det kjøres mellem dem  
    før veiskillet - g - møter bygdeveien.  
    Æresportene vart reist på tunet.  
    \[Figur. Tegning av æresport\]  
    "Æresport" - for  
    Hans Haugand - 1918.  
    Nu er de ikke brukt  
    lengere. Men oppsetning  
    av \[\_granbusker ved hjemmet  
    og kirken\] er brukt over  
    hele bygden.  
    Likeså ved lokaler de samles  
    etter begravelsen. Nu ikke  
    så ofte hjemmet lengere.  
    \[s. 7\]  
    134 Ja - det er kommet i bruk etter 1900 - serlig etter  
    1905: Før den tid var de få gårde som hadde flagg.  
    135 Alle i det "gamle bealaget" - slektninger og venner -  
    tildels gårde langs kirkeveien.  
    136 Det var brukt en tid - enkelte gjør det enda -  
    137 Flagget blir da heist tiltops litt før de kan venes å  
    komme tilbake fra kirken.  
    138 De siste 20 år har forandret sikken - enkelte gjør som før -  
    heiser flagget tilltops. -  
    139 Nei - det er her en ukjennt ting.  
    140 Nei - Beamann - eller en annen som fungerte som kjøgemester  
    tok imot dem som kom tilbake fra kirken. Damerne vart  
    tatt imot av en ung jente - og hun skulle ha hvitt forklede  
    og hvit kappe på hodet.  
    141  
    142 Dette er her helt ukjennte ting - slikt ville her bli  
    regnet for helt upassende - j \[\_hellig-brøde\], simpel  
    oppførsel, uanstendig e. l. -  
    Den som gjorde noe slikt her ville bli avskydd for livstid.  
    143 Slikt finnes ikke her - kisten bestandig kjørt direkte  
    144 til kirken. -  
    145 Kisten sto på et mørkt klede - mørkt sjal brukt.  
    146 Likhesten skulle vere svart - ihverfall måtte den  
    aldrig vere hvit eller blakk.  
    147 Likhesten skulle vere en gammel rolig hest - helst svart.  
    Ofte vart slike lånt - eller de lånbytte hester med hverandre -  
    den dagen.  
    148 Det skulle kjøres i skridt hele veien til kirken. Denne  
    skikk følges selv i bilenes tidsalder. De kjøres med minst mulig fart.  
    149 På hjemveien kjørte alle fort - skikken tilsa det, -  
    men aldrig kjøre forbi hverandre.  
    150 En nabo - eller en ven av den døde.  
    151 Nei han sat foran på vognen - eller sleden.  
    152 På første kjøretøi etter likvognen sat den som "tok ut liket". -  
    Andre - " - - " - - " - - " - nermeste i familien.  
    Så slekt - og venner. - Tilslutt de øvrige fra bealaget.  
    Denne skikk blev nøie fulgt.Ingen skulle stikke seg fram -  
    \[\_eller ville\] gjøre det. De likesom stiltiende slap de nermeste \[Tr. komm: uleselig håndskrevet ord "ut"?\]  
    foran den dagen.  
    153 Ukjennt her.  
    154 Det var ett dårlig varsel dersom et lys skulle slukne  
    men det var jo hjemme - de vart aldrig tatt med.  
    Noe varsel tatt av klokkeklangen er her en ukjennt ting.  
    155 Ukjennt -  
    \[s. 8\]  
    \[\_På Kirkegården.\]  
    156 De som var tatt ut som bærere - de samme som før bar ut  
    den døde. Krakk var satt fram til å løfte kisten ned på.  
    157 Ja - spader til å fylle graven med.  
    158 Kirken.  
    159 De samme som før nemnt.  
    160 Nei det er ukjennt her - men ingen hest måtte knegge -  
    det var tegn på at snart flere ville komme til å dø.  
    161 Nei - men klokkeren, ifall han ikke var med fra før.  
    162 Ukjennt her - har aldrig hørt slikt har vårt brukt.  
    163 ja - presten hollt jo her sin liktale - nu i kapellet.  
    Men ikke altid sommerstid.  
    164 Ja - klokkeren gikk foran kisten og sang.  
    165 Ukjennte ting - ikke her.  
    166 Den tid det var skikk at naboerne skulle fylle graven igjen,  
    vart det ringt med klokkerne sålenge arbeidet med dette pågikk.  
    167 \[\_Graven.\]
- For omlag vel 70 år siden -(80 år - tre kirker her)  
    168 Det sies aldrig annet enn"gravern." (ved denne eller hin kirke.)  
    169 Det vart gjort i forveien av leide folk.  
    170 Ja.Det var naboerne som skulle fylle graven igjen -  
    men den tid da det vart fast graver overtok han dette arbeid.  
    172 Presten skulle"gi mølkast" - vigsle den døde.  
    173 Ja - en staur vart brukt - denne tatt opp når m\[-å\]øllkast  
    skulle foretas. -  
    174 Oftest bare et trekort - med navn.  
    175 Juleften - kranser av mos og kunstige blomster og fugleneg.  
    Særlig til pinse,og før prekensøndage - blir gravene stelt.  
    \[\_Serlige tilfeller.\]  
    176 Det var nokk begge dele med det -  
    177 Kisten skulle løftes over kjerkegårdsmuren, og jeg har set en grav  
    til en selvmorder - så sent som i 1890 - ligge utenfor muren.  
    Det var i nabokomunen - Enebak. -  
    178 Ukjennt.  
    179 Selvmorderen skulle ligge i et bortgjemt hjørne av kirkegården.  
    180 Har i ett tilfelle set at de er lagt i grav sammen med andre  
    som er blitt begravet. (Det var jo tilfeldig - ellers vet jeg ikke.  
    181 Såm oftest tror jeg jordemoderen tok dem med (til kirkegården)  
    i slike tilfeller - noe bestemt kan jeg ikke svare.  
    \[-182\]  
    \[\_Gravøll.\]  
    182 Likferd.  
    183 Beamannen i bealaget - eller det kunne vere en av gårdens husmenn.  
    -184 Det egentlige bealag var til"likferds." Da skulle alle som hørte  
    med i bealaget bes - uanset ven eller fiende - ja selv en nykom\[-m\]-  
    men fremmed innflytter. Selv om ingen hadde set ham før.  
    ( Ved bryllup o. a. tilstellinger gik \[\_sekt og venner foran.\]  
    \[\_Det var en grov fornermelse\]\[-og\] å unnlate å be alle som hørte med,  
    i bealaget - når det var en begravelse.  
    \[s. 9\]  
    185 Nei( - ingen stav, hvis han ellers ikke brukte det.)  
    186 Ikke på annen måte enn det sømmer seg når noen er død.  
    Ingen spesiel måte eller opptreden.  
    187 De kan jeg ikke - men jeg kan fortelle hvad som hente, og hvad  
    som vart sagt - engang beamannen kom i den situasjon at han ikke  
    lenger husket hvor han hadde vert. - Beamann no. 2 gikk da runnt  
    i bealaget å sa: "Je kommer ente fer å gi atterbå - je skulle  
    bare be døre omm igjen." (Sa beamann"at hele huset måtte komme" -  
    mentes hele familien. Ba han"sjølvæne" - var det mann og kone på  
    gården. -  
    188 Ja - han hadde oftest travelt - derfor vart det mest bare  
    en dram. På en dag kunne det bli mange - formange.(Se ovenfår.)  
    189 Det vart skikken i 1880 årene - da postgangen tok til.  
    men enda i noen år gikk beamann runnt i bealaget. \[-noen år til\] Da med brev.  
    190 Likferden varte sjelden mere enn en dag.  
    191 Fire - frokost, før"de tok ut liket". - Middag - deser - aften  
    En begravelse var en - jeg må si -"ætedag"uten grenser. \[Transkr. kommentar, her kommer et pluss- eller minustegn, ikke en tankestrek\] drikke. (" ætedag" - Dette gjeller serlig i tiden - 1890 - 1900)  
    192 Ja - grøt. -  
    193 Nei. -  
    194 Ja. -  
    195 Skikken var,at der likfølget for ,stod alle stille,til de var  
    kjørt forbi. - Stod med hatten i hånden.  
    196 Sendingen - "fønna" - vart sennt dagen før begravelsen.  
    197 "fønnekvellen" - kvellen før likferdsdagen - gikk to jenter  
    "fønnejenterne"med fønna. De skulle helst ha sorte - mørke, kjoler.  
    198 Ja fønnejenterne skulle ha bevertning. Karbonader og risengryn -  
    velling som skikken tilsa. -  
    199 Nei - det er ikke kjennt her.  
    200 "Full fønn" - til bryllup som jo kunne vare i tre dage -  
    var: Seks vørterkaker - tolv merker smør - ost o. a. pålegg  
    som rull eller tunge - dessuten småkaker av forskjellig slags.  
    "Halv fønn" - den vanlige til likferd - var tre vøterkaker og  
    den halve mengde av det øvrige. -  
    201 Litt ut i 90 årene da beamannens rolle var overtatt  
    av postlagte beabrev vart den gamle senning avløst av  
    at de sennte et sukkerbrød. Noe senere står det i beabreva:  
    "Kurvsenning frabedes". - Så litt ut i årene etter 1900  
    kommer avertissementerne i avserne om dødsfall og begravelsesdag.  
    202 Serlig i årene fra 1890 - 1900 hørte brennevin og vin med i en  
    begravelse - ofte i tildels store mengder.  
    203 Ja ved bryllupper bruktes jo presanger - andre gaver.  
    204 Samtidig med sukkerbrød som senning kom \[-kraserne\] kranserne mere i bruk.  
    205 Små \[-kraser\] kranser av myrt - eller kors av myrt - brukt helt  
    tilbake til 1880 - kanskje ældre.  
    206 Så kommer krans av en blanding av tytteværlyng, ener,  
    myrt og potteblomster. Flåttest var da kalanblomster. \[Transkr. kommentar. Trolig kala, ikke kalan\]  
    Dengang meget brukt som stueplante.  
    207 Det er blitt vanlig etter 1900 - men det er mest ner-  
    neste slekt eller venner som bruker det. Samt foreninger o. l.  
    208 Alle kranser blir lagt ned i graven - men som regel  
    tar graveren dem opp igjen før graven blir fyllt.  
    Legger dem da oppe på graven - noe senere blir de fjernet.  
    \[-209\] "Kransepålegning" i kapellet er blitt vanlig - fra nermeste  
    slekt - venner - eller innstitusjoner.  
    209 Så snart kranserne er vissne blir de fjrnet av kirketjeneren.  
    210 Må si at en begravelse i dag er å foretrekke for 90 årenes mas.  
    Men den gamle kontakt med hjemmet er kommet på avstand. -  
    Enkel - kaffe og smørrebrød samt kaker. Alkohol nersagt aldrig.  
    211 Ja - for det meste - tildels i kjemmet. Det er jo et rumspørgs-  
    mål.  
    212 Fra omkring 1920 kom det litt etterhvert i bruk.  
    \[s. 10\]  
    Dette har jo \[\_ingenting med sprgsmålene å gjøre,\] men vil  
    senne det med for å forklare hva jeg mente med jeg i \[-spøgsmål\] spørgsmål 191  
    kaller "ætedag". - (Forsvar for mit uttrykk)  
    Når mann eller kona på gården var død vart det sennt  
    beabrev - enda med bud - til alle i bealaget. Med post til slekt eller  
    venner ,som bodde lengere unna. Så var det snarest mulig å få tak i kokka,  
    for hun trengte minnst 3 - 4 dage til sitt arbeid - helst mere - og det  
    var på en måte hun som bestemte hvordan alt skulle vere. "For der og der  
    hadde det vårt slik og slik - å da burde vi vel ha det slik her også?"-  
    På den måten utartet "skikken", \[-og\] Denne blanning av en mere moderne  
    tid og en vis tilbøielighet til å ville overgå hverandre - skaptes  
    det jeg har kallt "ætedag." -  
    Det var kokken som bestemte hvad som måtte gjøres når det var enighet  
    om menuen.- En okse eller kvige måtte slagtes - kanskje også en gris hvis  
    de skulle vere to slags stek ved bordet. Fersk fisk fra byen til fiske-  
    puddingen samt andre varer og drikkevarer - og så ikke glemme rum til  
    rumpuddingen. Fønnekvellen var det nu slutt med. - De hadde med "fønna"-  
    sukkerbrødet - når de kom til begravelsen, - likeså kransen.  
    Kjøgemesteren, om jeg så må si - tok imot gjesterne \[-og\] hjelp dem med tøiet  
    og bød dem skjenk."Velkomstdram." En ung jente tok seg av damerne. Og det  
    burde helst vere to tre gutter til å ta seg av hestene og passe dem.  
    Når drammen - eller drammerne - var drukket skulle alle se den døde.  
    De nermeste av familien oppholdt seg der"før liket vart tatt ut."-  
    Klokken 11 var det som regel frokost. Kaffe og smørrebrød - varme karbona-  
    der og diverse kjøtpålegg og oster hørte med til frokosten - men ingen  
    sterke drikkevarer. - Når den døde var båret \[-y\]ut - kom "reisedrammen" -  
    Kjøgemesteren passet på idet han hjalp dem med yttertøiet. -  
    Når likfølget var kommet tilbake fra kirken stod middagsbordet ferdig.  
    Første rett var fersk suppe med kjøttboller Fiskepudding etter suppen. så oksestek, skinkestek,  
    kabonader, "benløse fuler" - og så en deser tilslutt. Drammer - aquvavit  
    og øll, Baierøll oftest brukt. hørte med. Sukkerbrødene - som de kunne vere 10 - 12 eller  
    flere av - stod på middagsbordet som pynt. Middagen som varte fra  
    oml. kl. 3 -5 var aldrig avbrudt av nogensomhelst tale eller sang.  
    Efter middagen vr det punssjebord for den som ønsket det - damerne  
    fikk vin. Som regel - nersagt uten unntagelse - oppholdt damer og her-  
    rer seg i hvert sitt rumm. Piperne var flittig i bruk - ja var det  
    rigtig skulle det nok også bydes på sigarer. \[-(\](aldrig sigaretter)  
    Kl. 8 kom deseren. Sukkerbrød - terter (det var somme som enda fulgte  
    gammel skikk) kringler, kaker av alle slags samt diverse fruktgeleer  
    og "rompudding". Av drikkevarer - scherry og madeiravin. Etter deseren  
    kunne den som ville få gå til punsjebordet igjen. Jeg vil ikke si, at  
    jeg så mange"fulle" - for det var en stor skam å vise seg full i en  
    begravelse - men de var nok"animerte" ja. \[-Etter dereren stod toddybordet  
    klart\]. - Det kunne forekomme at karene kom i diskusjon om en eller annen  
    ting - men det var en skam å vise seg høirøstet den dag. Kl. omlag 12 - 1  
    aftensmaten. Noe i likhet med frokosten - men nu med tilleg av steker o. l  
    Når aftensmat var spist var det oppbrudd og hjemreise. De nermeste av  
    slekt og naboer, kom ofte neste dag igjen sammen. Kokken .og de som dagen  
    før hadde hjulpet til på kjøkken og med servering sat nu tilbords som  
    gjester. - Hvad dette kostet av strev for å holde mål med alle andre kan  
    en nu i farten ikke så lett forstå - for det var jo ingen telefon. Alt skulle  
    det sennes bud etter. Det hele vart ett mas. (Hvad det kostet i pen-  
    ger, var jo en privatsak.)-

Når jeg tenker på den tid og dens skikker, så må jeg nok si  
at slikt var noe en aldrig kan ønske seg tilbake til. -  
Da er den enkle måte som brukes i dag langt bedre - Stiligere  
med mere høitid over seg.-  
Blanningen av de gamle skikke og byernes moter laget - la meg  
si - en noe ufordøielig "lapkaus." -

Vennligst logg inn for å starte transkripsjon

Transkriber ein tilfeldig Førre Neste