Transkripsjon av filen #NEG_36_10443_Ak_Hurdal

metadata sjå spørsmål | sjå fil

1: Det er fremdeles og har altid vært en gam-  
mel skik og bruk her i Hurdal at folk hil-  
ser på hverandre. Men det forekommer man-  
ge slags måter her å hilse på, det vil si,  
enten det er en hverdagshilsing, eller  
det er en høitidelig hilsing. Foreks. to  
kjendte møttes etter veien, blev det bare ut-  
vekslet et kort bukk, ofte til den ene siden  
med hodet og et mumlen av et \[\_mor´n\], og med  
hånnen – ofte bare med èn eller to finger, flyk-  
tig streifet op mot det ene øret. Foregik hils-  
ingen i kirken, i et eller annet høitidelig  
lag, eller i en annen forsamling av helge-  
kl\[e\]dte folk her i bygda, blev hilsingen ut-  
ført på en mer anstendig måte; da var  
det gjerne hånnhilsing, som regel med  
løfting av hodeplagg. Denne skik for hilsing  
her, har holdt sig ned gjennem tiden, og  
gjelder også nu.  
2: Hvis folk som møtes etter veien, ikke  
kjenner hverandre, behøver de ikke å hilse til  
hinannen her i bygda.  
3: Det har vært, og er en almindelig skik  
her i Hurdal, at hvis det er to jevnaldren-

\[s. 2\]  
de menesker som hilser på hverandre,  
og den ene er av høiere byrd enn den  
annen, er det gjerne den mest ansedte  
som hilser først. Er det en gammel  
og en ung som skal hilse på hinannen,  
og de er av like høi eller lav byrd, er  
det gjerne den eldste som hilser først;  
er den eldre fattig og tilbaketrukken,  
er det gjerne den yngste som hilser  
først. Det samme forekommer hvis det  
var det motsatte av det foran nemnte.  
4: Hvis de som hilste på hverandre  
var kjendte og hadde talt i sammen  
før, sa de gjerne: Takk for sist. Hvis  
vedkommende var ukjendte for hver-  
andre, ga de hinannen hånnen og  
begge sa sit namn.  
5: I eldre tider hendte det ofte her i  
Hurdal at hvis en fattigmann møtte  
presten, eller en annen høi embedsmann,  
eller arbeidsherre på ålmenveien gik  
vedkommende mann ned på kne i vei-  
grøften med luen eller hatten unner  
armen, mens den høie herre fòr forbi.  
Ellers var det vanlig, hvis det enten  
var slektninger, granner eller andre  
ansedte bygdefolk, at de møtende tok  
av sig hatten for hverandre.  
6: Hvis slikt hendte at den ene av de  
hilsende holdt luen eller hatten, enten  
mellem hennene eller unner armen, be-  
tydde det at vedkommene var høist  
unnerdanig overfor den annen.  
7: Det var helst i hverdags at folk hil-  
ste på ulik måte.

\[s. 3\]  
8: Folk stod i almindelighet fritt når  
det gjaldt hilsing på born unner høitideli-  
ge forsamlinger.  
9: Det hendte også at folk i enkelte  
tilfelle klapped hinannen på skulderen.  
Dette kunne bety et ettertrykk enten på  
venskap eller også et eller annet samta-  
leemne.  
10: Jeg vet ikke noe annet enn folk her  
i slike anledninger lyttet til klokke-  
ringningen i stor andektighet.  
11: Folk her opførte sig høist ærbødige  
når de møtte likferd eller brudeferd.  
12: Har ikke forekommet her.  
13: Uttrykket: Godmorgen, blev brukt som  
hilsen fra tidligste morgen til middags-  
tid – så blev hilsen: Goddag, brukt utover  
aftenen. God aften blev så brukt utover  
kvelden til mann så hilste godnatt som  
avskjedshilsen.  
14: I kjendte grenner eller kretser kan ofte  
uttrykket \[\_godmor`n], bli benyttet som hil- sing hvad tid av døgnet det enn forekom- mer, uten at det blir vakt noe opsikt.  15: Litt spøk kan det forekomme blandt  folk ved slik hilsing. Foreks. Mor`n sier  
skøier`n om kvel`n.  
16: I denne tid brukes uttrykket: Mor`n,  
som hilsing mer vanlig, hvad tid på  
døgnet det enn er, enn før i tiden.  
17: Slike uttrykk var ikke vanlig her i  
Hurdal, men det hendte at farende folk  
som kom gjennem bygda, brukte så-  
dan hilsemåte.  
18: Slike uttrykk blev ikke vanlig

\[s. 4\]  
benyttet her.  
19: Ja.  
20: De bad gjerne om å få tale et ord på  
tomanshånd med vedkommend husfar.  
21: Ikke før i tiden var det så vanlig med  
denne skik som nu.  
22: Det kan brukes flere slags svar. Såsom:  
Kom, – Ja – Versegod, o.s.v.  
23: Den fremmede stod gjerne ved døren  
til husets folk bad vedkommende gå  
frempå å sitte.  
24: Det har altid vært skik og bruk  
her, at fremmede tar av sig hatten el-  
ler luen med det samme de kommer  
inn gjennem døren.  
25: Var det en kjendt, voksen ung-  
dom som om inn, kunne det fal-  
le noen spøkord. Som: Sitt ned, for du  
veks ittno meir. Eller: Du får nok sit-  
te ned, eller kommer du itte att.  
26: Ja.  
27: Det kom noe an på, enten det var folk  
som gik ærind, eller det var gjestefolk som  
kom til gårds. Var det gjestefolk blev det  
brukt mer høitidelig hilsen.  
28: Husmoren anså et besøk av en gran-  
nekjærring mere viktig enn foreks. et manns-  
besøk. Dette for husmoren hensynet av rensli-  
het og ryddighet av rummet.  
29: De blev i korthet ønsket velkommet  
før de blev vist inn i stuen.  
30: De sa gjerne: De får ha det bra. Svaret  
blev gjerne: Takk det samma igjen.  
31: De får ha ei go` reise. For tru vi får se`n  
annen igjen.

\[s. 5\]  
32: Slikt var skik og bruk bare mellem  
kjærestepar.  
33: Svar i spørgsmål 32.  
34: Nei.  
35: Nei.  
36: Slik takkemåte forekom ikke her.  
37: Nei.  
38: Forekom ikke.  
39: Ja. Det kaldtes å \[\_bytte næse\].  
40: Det kunne forekomme mellem alle  
i samme familie.  
41: Noe spesielt uttrykk var det ikke  
for slikt.  
42: Dette het å \[\_gi godkjaka\].  
43: Dette forekom både mellem barn å  
voksne.  
44: Dette uttrykk, nemli: Tillykke, blev  
benyttet til en som hadde vært heldig,  
eller stod foran en stor handling.  
45: Til Jul og andre festdager ønsket de  
gjerne med ordet: God, eller gledelig. Til  
barnefødsel, forlovelse eller brølup, bruk-  
te de uttrykket: Tillykke.  
46: I eldre tider blev det ikke brukt noe  
ord for medfølelse i slike anledninger,  
derimot i den senere tid blir ordet: Kon-  
dolerer, benyttet.  
47: Her kunne det være fritt med å sva-  
re eller ikke.  
48: Når det blev talt ved en båre, blev  
dette foretatt i avdødes. Dette blev kaldt  
å: Tala ut liket.  
49: Dette kunne gjøres ved forskjellige  
fakter i ansiktet.

\[s. 6\]  
50: Slektninger og andre kjendte, bruker  
man å si: Du, til. Fremmede eller høit-  
stående folk sier man: De, til.  
51: Nei.

Vennligst logg inn for å starte transkripsjon

Transkriber ein tilfeldig Førre Neste