Transkripsjon av filen #NEG_36_7569_Øs_Askim

metadata sjå spørsmål | sjå fil

1: Ja, ved å nikke med hodet – Nei ved å riste  
på hodet.  
2 Ikke nå lenger hilser en på alle. Men det var fast  
skikk før å hilse på den en møtte.  
3: De eldste måtte ta initiativet. Nå er det  
de yngste som hilser først.  
4 En sa: Gu dag, Gu efta, Gu kveld o.s.v.  
Mennene bukket og \[\_kvinnene neiet\]. Nå  
bukker kvinnene også. Jentene neiet før som  
nå, og guttene bukket. – som nå –  
5: Når en hilste på de kondisjonerte måtte  
en vise særlig høflighet – Slektninger hilste  
en alltid mere hjertelig på. Det var vanlig  
at bygdefolk tok av seg hatten når de møttes.  
Det hendte at folk stod med hatten i hånden  
ute når de snakket med embetsmenn.  
6 Tegn på at de var litt nervøse, eller hadde  
et viktig ærend – noe de ville låne eller noe  
de ville oppnå.  
7:Det gikk litt raskere i hverdagslaget.  
8: Det var fast skikk å håndhilse på alle i  
huset – også de minste barna – når en kom  
inn i et hus.  
9: Det var vanlig å klappe på skulderen.  
\[s. 2\]  
10: Det var vanlig å stanse og stå stille et øyeblikk.  
Om mennene tok av hatten kan ikke sies sikkert  
Både \[menner\] og kvinner stod stille når de var ute  
på jordet.  
11: Når en møtte begravelser eller brudefølge, var det  
vanlig å stanse og stå stille mens det kjørte forbi.  
12 En husker at \[\_m\] alle var ute og hilste og klappet  
en ny hest som kom til gårds – og når jæger  
hesten kom hjem fra moen ble den klappet og kjelt.  
13: Om morgenen sa en «gu mårn»  
Senere på dagen «gu dag» eller «gu middag».  
om kvelden Gu efta eller gu kveld. Nå er  
god aften.  
14 Å si gu aften for.eks. om morgenen, \[\_b\]var bare  
spøk og skøy.  
15 Hvis en sa go-aften (gaftin) (gapten) midt på dagen,  
kunne få til svar: «Nei, han beit».  
16: I dag er det ikke nøye med uttrykkene, mange  
sier mår’n/mårna-hele dagen.  
17: Å hilse med Guds fred var ikke vanlig, det  
kunne være når en prest eller en predikant kom.  
18: Signe eller velsigne ble lite brukt.  
19 En gjest hilste jo gu dag når han kom inn  
og spurte hvordan det sto til.  
20 En gikk «tilsi» - eks. ut i kammerset –  
når en ville tale ved mannen alene.  
21: Ikke vanlig at bygdefolk banket på døra –  
Først i de siste 40 år er det blitt vanlig at  
alle banker på.  
22: Kom! eller Kom inn! senere Vær så god!  
Han som kom inn stod ved døra og hilste.  
23 Blei stående til en bad ham sitte.  
24 Ja, hatten eller lua tok en straks av.  
\[s. 3\]  
Emne nr 36.  
25: Vær så god kom og sitt, sa en til alle – også til kremmere.  
26 Ja, stor skilnad.  
27 På helt fremmede hilste en avmalt og av-ventende.  
28 Det var ikke sjeldent at en tørket av stolen.  
29: Var gjesten kjørende, tok en gutt mot hesten og  
satte inn den. Husbondsfolket kom ut – gjerne begge  
og hilste gjesten velkommen.  
30 En sa god natt og takk for meg. Det samme igjen – hels him.  
31: Ved avskjed: God tur – skriv –  
For siste gang ikke noe bestemt.  
32: Det forekom at de kysset hverandre på  
kinnet til farvel, men ikke vanlig.  
33 Barn og foreldre var det oftest.  
34 Nei – ingen uttrykk.  
35 Ikke vanlig her å kysse på handa.  
36 Bortfaller  
37 Nei –  
38: En ber sjelden barn kysse noen, en klem er vanlig.  
39 Å bytte nese med småbarn var vanlig.  
40 Det var mere en lek, og det gjorde både  
foreldre og søsken.  
41: Å stjele nesen til barnet var vanleg.  
42: Å legge kinn mot kinn – brukt av foreldre og  
og barn – også foreldre og voksne barn. Kalles  
en klem eller godklem.  
43: Se ovenfor.  
44: Til lykke eller gratulerer brukes ved bryllup. og  
ved andre anledninger. Det siste at folk  
gratulerer med dagen også 17 mai.  
45: Go jul – gledelig jul. Godt nytt år – også  
brukt «Godt år». Før svartes: Takk det samme  
igjen. Nå: I lige måde.  
46: Ved dødsfall før: Deltar i sorgen. Nå: Kon-  
dolerer.  
\[s. 4\]  
47 Svar: Takk for det. Eller takk.  
48: Ikke vanlig å takke med en tale, men  
takke hver for seg når de gikk om kvelden.  
49 Det kunne vel hende at noen spyttet  
eller blåste når de ville vise forakt.  
50 I eldre tider hendte det at barna sa De  
til sin egen far og mor. Men bygdefolk  
sa alltid du til hverandre. I eller  
Jer ikke brukt.  
51: Han eller ho i staden for du eller De  
har ikke vært brukt.

Vennligst logg inn for å starte transkripsjon

Transkriber ein tilfeldig Førre Neste