Transkripsjon av filen #NEG_36_7514_Ak_Kråkstad

metadata sjå spørsmål | sjå fil

:  
1:  
\[\_Ja\] uttrykkes med en lett bøyning  
med hodet. \[\_Nei\] med å riste på hodet

2:  
Før hilse folk på alle, nå båre på  
dem man kjenner eller \[\_vil\] noe.

3:  
Noen fast regel har det neppe vært,  
men det alm. er at dem yngste eller  
«laverestående» hilser først.

4:  
Hilsningsordene har vært og er:  
«Gomorn», «goddag» «godefta», «godkvell»  
«godnatt».  
Når yngre personer og barn møtes  
og hilser, bruker de gjerne å si «morn»,  
når de skilles «morn’a».  
Når eldre personer møtes tar de ofte  
hverandre i hånd og sier \[\_goddag\] (el «godmorn».  
Når de kommer inn til kjente i hus,  
tar de som oftes i hånd.  
\[s.2\]  
5:  
Å ta hatten (lua) av når man  
hilser ute, ser man en gang i blant,  
men oftest blir det bare med en lett  
berøring av hodeplagget.  
Når man hilser (hilste) på presten  
eller høyere-stående fremmede, er nok  
hilsningen mer forsiggjort og stilig, men  
ellers ikke noe anderles enn på folk  
flest.  
6:  
Ukjent her.

7:  
Når man var kledd i stasklær  
og på høytidsdager var (er) hilsningen  
mer høytidelig enn ellers.

8:  
Når man kommer inn i kjent hus,  
håndhilser man på alle, også de min-  
ste barna. Det samme gjøres ute, når  
familier møtes på vei, ved kirke eller  
ved møter og stevner.

9:  
Ja.  
10:  
Vår gamle organist som døde 1940,  
75 år gl løftet alltid på hatten når  
kirkeklokkene tok til å ringe. Han var  
født i Rakkestad og hadde kanskje skikken  
med seg derfra, for ellers er den \[\_ukjent  
her\].  
\[s.3\]  
11:  
Ved stilhet og forsiktig framferd.  
«Brudefølge» har det nok ikke vært  
her i de siste 50 år.

12:  
Nei.

13:  
Gomorn til klokka 9-10  
Goddag « - « - 5-6  
Godkveld fra 6-7 og utover.  
Dette kunne (kan) skifte litt med  
årstidene. Om kvelden kom jo gjerne  
godkveld litt tidligere.  
God natt brukes bare når man  
skilles ved kveldst eller nattetider.

14:  
Man hører «gomorn» brukt utover  
hele dagen (ganske alm.) og det vekker  
ikke noe anstøt. Når en i distraksjon  
kommer i skade for å si \[\_godnatt\] ved  
5-6 tiden, blir det nok \[-bemerket\] lagt  
merke til og kanskje smilt litt av, men  
legges ikke vedk. noe særlig til last.

15  
Kjennes ikke.  
16:  
Nei, man er ikke nøye, «morn»  
vanlig vanlig – iallefall til mørkets inn-  
treden.  
17  
Ukjent.  
\[s.4\]  
18:  
Ukjent.  
19:  
Nei, hilsenen gjentas ikke.

20:  
Bad om en samtale på «tomanshpnds»  
«under fire øyne» ell. lign.

21:  
Nå er banking på døra helt alm.  
(obligatorisk), \[\_før ikke\] brukt.

22:  
«Kom inn!» «Kom!» Vær så god!» ell.  
bare «Ja!»  
23:  
En ukjendt blir stående ved  
døra, den kjente går fram for å  
håndhilse.  
24:  
Hatten av straks han kom inn.  
25:  
Var han (ev) kommet inn på kjøkkenet  
bad de ham enten sitte ned eller gå  
videre inn i ei stue eller kammers.  
26:  
Ja, var det folk man hadde omgang  
med eller en mere betydningsfull person i  
bygden ble de jo alltid bedt gå videre.  
Ukjente folk i hverdagsklær med  
ukjent ærend ble bedt om å sitte ned på  
kjøkkenet.  
27:  
På samme måte som velaktede kjente.  
\[s.5\]  
28:  
Tørket man av stolen nå, tror jeg  
at den innkomne ville få \[-en\] mistanke  
om at det sto dårlig til med renslig-  
heten i huset, og handlingen ville derfor  
virke mot sin hensikt.

29:  
Med «velkommen!»

30:  
«Adjø!» ell. «Adjø da!»

31:  
a) Før «Færvæll!» Nå oftest «Farvel!»  
Ofte med et lett \[\_da\] til slutt.  
b). Som under \[\_a\], men med et noe  
anderledes mere alvorlig tonefall.  
\[?Bemerkm\] til \[\_a\]: ordet «færvæll» ble utt.  
med \[\_like trykk\] på begge stavelser, mens  
«farvel» fikk trykk på siste stavelse.