Folkeforsk.no
Heim
Vel emne
Statistikk
Om
Registrer deg
Logg inn
Heim
Vel emnet ditt
Transport av høy
NEG_2_59_Øs_Rakkestad
Transkripsjon av filen #NEG_2_59_Øs_Rakkestad
Kort rettleiar
metadata
sjå spørsmål
|
sjå fil
Nettleseren din støtter ikke visning av pdf
Denne skildringen gjelder forholdene som de var for ca. 100 år siden, delvis til slutten av forri- ge århundre. Nå for tida fore- går høytransporten omtrent ens over hele Østlandet, både på de større og de mindre bruk Hvis bruket ikke har hest, så leies den 1: På husmannsplassene og de mindre bruk ble høyet ofte bå- ret inn. Det var almindelig å slå i skogsmyrene. Det gjaldt da først og fremst de bruk som lå tett opp til skogen. Utmarkslåtten holdt seg lengre på de små brukene enn på de større. På de små bruk holdt den seg til slutten av forrige år- hundre, mens den på de større går- der gikk av bruk omtrent mid- ten av århundret, da det ble almin- delig med kunsteng. 2: På utslåtten ble graset først rakt sammen og tørket på \[s. 2\] et høvelig sted. Hesjer har ikke vært brukt her i eldre tider. Det er først i de siste årene de er kommet i bruk. Når høyet var tørt ble det satt i stakk eller båret inn i utløe. Det alminnelige transport- middel i utmarken og på de mind- dre bruk også i hjemmemarken var \[\_benna\]. Denne var laget av et seigt treslag, gjerne ener eller unge gran- trær, og formet som to klaver og bundet sammen med flettede vidje- band, som tegningen viser. \[Figur. Tegning av benna\] 3: Høyet fra hjemmemarken ble kjørt eller båret inn så snart det var tørt. Høyet fra utmarken ble kjørt eller trukket hjem på kjelke etter som det var behov for det. 4: Kjøredoningen i høyonna var i eldre tidere sleden (treskonin- gen) med \[?bured\] og med grinder på. Den kunne være ca 2. m lang og ca. 0:80 m bred. I de siste to hundre årene har firehjulsvogna vært al- minnelig, men den kalles fremdeles høysla. Den gamle høyslede hadde sjeker, mens høyvogna har drag. \[s. 3\] Sommersleden hadde bare tremeier, mens vintersledens meier ofte var forsynt med jernskoning. Så vidt jeg vet har det her i bygda ikke vært brukt meier foran og hjul bak på høyvogna. Noen regler for hvor en fikk kjøre med meier eller med hjul, kjenner jeg ikke til. Rege- len var vel den at en måtte være forsiktig når en kjørte over jordene. Til høy- og kornkjøring bruktes en særskilt slede eller vogn med grin- der foran, bak og på siden. På høy- vogna var grindene omtrent som nå - med fast forgrind og de øv- rige til å hekte av. På den egent- lige høyslede hadde den forreste og den bakerste gjerne form som et liggende kors. \[Figur. Tegning av grind\]. Grindene var festet til sleden med vidje- band. Høyet ble holdt på plass ved hjelp av en langsgående stang, bennestong, som nå. Foran ble stanga stukket inn i en vidje- hempe, en jernring eller under det øverste sprett i grinda. Baktil var stanga forsynt med et vidje- eller jernband med tre - eller jernkrok til å feste i bakgrinda. Pa kjel- ken ble ikke alltid brukt grinder, men lasset ble surret fast med vidje- tau. Et slikt tau hadde i den ene enden en løkke, hurde, av tre \[Figur. Tegning av løkke\] til \[s. 3\] å tre den andre enden gjennem. Det siste lasset skulle helst være litt mindre enn de øvrige, og litt høy skulle ligge igjen. Å skrape alt med seg var tegn på griskhet. I løa eller høystakk - tomta måtte det helst ligge litt igjen til neste års høst. Det ble bare brukt én hest foran høysleden og høyvogna om sommeren. Nå bruktes ofte to, men det var ikke slik i eldre tider. Å feste lasset med tau ble kalt å jute lasset. Jutings- tauet var i eldre tider vidjeband, som nevnt ovenfor. Fellesslått har vært lite brukt her i bygda. Det kan vel ha forekommet på skogsmyrene men uten noen større betyd- ning.
Lagre
Lagre og merk som ferdig
Vennligst logg inn for å starte transkripsjon
00:00:00
Gje opp transkripsjon
Transkriber ein tilfeldig
Førre
Neste