Folkeforsk.no
Heim
Vel emne
Statistikk
Om
Registrer deg
Logg inn
Heim
Vel emnet ditt
Transport av høy
NEG_2_36_Ak_Aker
Transkripsjon av filen #NEG_2_36_Ak_Aker
Kort rettleiar
metadata
sjå spørsmål
|
sjå fil
Nettleseren din støtter ikke visning av pdf
Det var i 1881. Vi kom reisende fra Drammen, far, mor og 4 gutter fra 12 - 6 år. Jeg var den yngste. Far gikk ut for å få fatt på skyssen som skulle kjøre oss og hele vårt bohave til \[-Maridalen\] vårt nye hjem. Den var bestilt god tid i forveien. Men der var ingen kjørere. Og så sto vi der, eller rettere sagt : satt. Så kom der en stor, svær kar med lyserødt hel- skjegg bort til oss og spurte far om \[-han\] det kanskje var den nye læreren som skulde til Maridalen. Jo, det var da det. Han var Juell på Hauger, og han var mødt opp med noen hester for å hjelpe til med flyttingen. Der var hester nok, jeg tror der var 6 stykker, og vi ble kjørt, vi og alt det vi hadde til vårt nye hjem. Nei, først hjem til Juell, og der spiste vi middag. Der var en brødremenighetsprest og hans familie på langvarig besøk, selv hadde han 8 barn og vi var 6, så vi satt noen og tyve tilbords. Det er på tide dere kommer, sa Juell. Slåtten er be- gynt for lenge siden. Jeg har fått beskjed om at det bare er "skrabbeslått", sa far. "I avertissementet sto der at der var jordvei så \[-man\] en kunne fø ei ku." Der er fo'r nok til tre kuer hvis du steller ordentlig. Men i de siste årene er det forsømt allting ved skolen. Du ser mig ut som du kan klare både jord og onger. Jeg skal sende bort en mann og en slåmaskin en av de første dagene, så får du selv se til å få det inn. Du har jo fin slåttekarer foruten dig selv". Da han så fikk høre at der kom tre kuer spa- serende landeveien, var han helt fornøyd. \[s. 2\] Det var den første høyonna jeg kan minnes. Jord- veien var på en 20-30 mål, hvorav tredjeparten aldri hadde vært under plog. En nokså bratt bakke førte opp til husene. Høyet ble satt i såter. Det var ingen som var begynt med hesjer enda. Veiret var godt, så det ble tørt på 2 dager. Men nå var det slått altsammen på en gang. Og det ble meget å bære inn, opp den bratte bakken. Så var vi med allesammen, sånær som mor. Sofia \[?ho\] og jenta vår, Hanna, som hadde leid kuene våre den lange veien, ble også med. Hanna var for liten, så det ble ikke noe med bæringa hennes, men Sofia var sterk som en bjønn, så det ble henne og far som bar inn høyet. De to eldste brødrene mine ville også gjerne være med, men far satte dem til å rake sam- men. De to og Hanna tok et stykke og rakte fra begge sider, så det ble lange "rajer". Så kom bærer- ne og laget "bører". De hadde et nokså langt tau\[-g\], på midten av det var der en løkke av tre. "Hegl" kalte vi det, men jeg er ikke sikker på at den betegnelsen var i bruk i Maridalen, eller om far hadde den med fra sitt hjem på Sørlan- det. Tauet ble lagt på bakken ved siden av rajen med heglen øverst og tauennene nokså langt fra hverandre. Så ble børen laget, og den var svær. Begge tauennene ble stukket gjennom heg- len og børen strammet sammen. Far satte fo- ten på børen og trakk i tauet for å få presset høyet godt, snudde på den og satte foten på igjen, og slik flere gan- ger, til høyet var fast i børen. Så satte han \[s. 3\] sig på bakken foran børen og tok begge tauen. nene, en over hver skulder, krøkte bena godt opp under sig, og så kom Sofia, stilte sig foran ham og trakk i begge tauennene. Det var det strieste taket med hele høybergingen å komme på bena. Da ble \[-han\] far sprutrød et øyeblikk. Så skulde Sofia få sin bør på. Hun måtte nøye sig med Hanna og den elste bror min til hjelp. De var ikke så flinke helpere som henne, - de dro ik- ke likt i hver sin tauenne, og det hente at hun for over enne igjen. Og da brukte hun alle de ut- trykk som en skikkelig metodist hadde lov til, og kanskje vel så det. Ja, for metodist var hun, og bra også. Siden lærte Hans og Hanna å holde sammen i begge tauene . Veiret holdt sig, og såtene var tørre. De behøvde ikke kastes utover igjen. De andre dagene kunne bærin- gen begynne tidlig på formiddagen. Men det tok allikevel noen dager før alt var i hus. De fleste boplassene i Maridalen var småbruk. På størrelse som lærerens. To tredjeparter tilhørte Nordmarksgodset, - "baronens". Til det hørte også ad- skillige husmannstuer. De var svert tarvelige og jordveiene små. I nordre enne av dalen er der selveiere, - 6 - 7 no- get større gårdet. Året efter - i 1882 - foregikk høybergingen på sam- me måte som ovenfor fortalt. Men det året var det ustadig veir, tørringen gikk langsomt og bergingen likeså. Men neste år var det forbi med slåmaskinen. \[s. 4\] Juell gikk konkurs og måtte reise til Amerika med sin store familie. Hans hjertelag hadde vært for stort. Også var han ikke født bonde heller. Så måtte vi - som de andre småbrukerne - slå med "orv" og "ljå". Orvet var rett, og på \[-vel\] manns- høide. (På andre kanter av landet bruker man et brukket orv.) Det var tre slåttekarer, far og de to elste brødrene mine. De gikk i rekke efter hverandre, men guttene slå bare halv bredde. Det tok tid å slå ned gresset. Et par år efter kom tredje bror med. Og da ga jeg mig ikke, før jeg også fikk orv og ljå. Men å være med i rekke, fikk jeg ikke det året. Jeg ble henvist til et sted hvor plog aldri hadde gått, og der var lite på. Drev flittig hele dagen og ventet forgjeves på anerkjennelse. - Den fikk jeg imidlertid på et vis dagen efter, da jeg ropte: \[-til\] "Du må ikke slå der, far; der slo jeg igår." Men da slåmaskinen ble borte med Juell, vilde far ikke bære høyet inn lenger. Vi leide hest hos nær- meste naboen vår. Og jeg ble betrodd å hente \[-hesten\] den. (Jeg drev det aldri til å bli noen flink arbeidskar.) Høyvogna var en almindelig firehjuls arbeids- vogn med "grinder" på begge sider. Efter min erindring var den på størrelse som de man bru- ker nå for tia. Men felgbredden på hjulene var mindre, så de skar ned i jorda på somme steder i fuktig veir. Hvor mye vi kunne kjøre \[-ad\] om gangen, \[s. 5\] er vanskelig å si. Kanskje halvparten av hva der pleier være på lassene som kommer på høi- torvet i Oslo. Kanskje barre tredjeparten. Jeg kom godt ut av det med hesten. Så lenge vi holdt på å kjøre, sto vogna hos oss om natta. Så red jeg den fram og tilbake. Og det var moro. Men for å komme opp på hesteryggen, måtte jeg ha noe å stå på. Det gjorde de andre guttene nar av mig for, og jeg fant på råd. Jeg la en høydott på marken, og når hesten bøyde sig ned, satte jeg mig til skrevs over halsen hans. Den løftet hodet, og jeg gled ned på ryggen. Men så fikk \[-hesten\] Pettersen ny hest. Han presenterte den for mig med at "du må aldri gå bak den, for den slår." Nei, det var greit det, jeg skulle holde mig foran. "Ja, men den biter også ", sa Pettersen. Likevel fikk jeg narret den til å bite i en ekstra fin grassdott som lå foran den. Og \[-jeg\] så fikk den mig på halsen. Den likte det ikke. Slo ut med bakbena og travet i vill fart utover jordene, så merkene efter hovene ble stående både vel og lenge. Men jeg hang på; holdt i manen og hadde bena i sæletøyet, som ikke var tatt av den. Tilslutt ble den lei av det, og jeg red den hjem i ro og mag. Slik gjorde de på de andre småbrukene også. Ja, ikke med å ri hesten på den måten, men med å låne hos naboen. På de minste bar de alltid. Somme steder bar de på det viset at to mann tok to kornstaurer mellom sig og la\[-ss\] høyet på dem. Staurene var ikke festet sammen på noe vis. \[s. 6\] Karene måtte være særs stø på bena, hvis ikke høyet skulde falle av på veien. Og ikke fikk de så mye med sig heller som når de bar på ryggen. Så det var ikke mye i bruk. Det var ingen som slo i utmarka, det jeg vet. På et par gårder hadde de et jordstykke langt fra de andre. Men det var inngjerdet, og der var en liten "løe" der. Veien dit var så dårlig at den ikke lot seg kjøre om sommeren. Men på vinterføre gikk det an. Og da ble \[-det\] høyet kjørt hjem på slede med samme grinder som man brukte om sommeren. For å holde høyet på plass bruktes "bendestang". Settes fast foran og tvinges kraftig ned bak lesset, hvor det surres fast med tau. - - På de største gårdene hadde man gjerne 2-3 hester og 10 - 12 kuer. Virkelig store gårder fantes ikke. Av slåmaskiner fantes der ikke mer enn den ene som er omtalt ovenfor i 1881. Men i løpet av 80 årene kom der fler. Et par bønder slo sig sam- men og kjøpte en. 1890 tenker jeg nok alle de større gårdene brukte maskin. Hesteriven kom noe sene- re. Høyet kjørtes inn som før fortalt. Jeg så aldri at noen brukte \[?beite\] for høyvogna. Det var en veldig utvikling i arbeidet med "slåt- ten" i 80-årene. Det ble snakket om hvordan det var forrige ti-år. Den varte mange uker, og arbeids- dagen var nok ikke på 8. Heller 2 ganger 8. På de fleste gårdene sto de opp kl 5; enkelte tidligere. Og det var \[-nok\] sjelden man kom i seng før 10-11. Men \[s. 7\] så var det \[-gjerne\] jo middagshvil 2 timer, spisetiden iberegnet. \[-Men\] Så det ut til regn, og høyet lå ute, ble det hverken måltid eller hvil. Arbeidet gikk i et helt vanvittig tempo, og da var alle med som bare kunne krype og gå. Mangen trett var gla til når regnet jaget folk inn, - dødstrette, men springende. Når det siste lasset skulde inn, sopte man strå- ene med sig. Var det tilslutt ikke mulig å få dem på lasset, tok man dem under armen. Efterpå kom slåttegrøten. x x x 60 år senere bodde jeg 3 -4 år på en stor gård i nærheten av Østensjøvannet, da tyskerene hadde jaget \[-mig\] oss ut. Så fikk jeg høyonna inn på livet igjen. Alt var annerledes. Alle de mest moderne maskiner i bruk. Regelmessig arbeidstid. Når mat- klokka ringte, gikk man til måltid, enten det regnte eller skinte sol. Den eneste uregelmessighet var at bonden selv - en ong mann på vel tredve - arbei- det sammen med de andre hele dagen. \[-Men\] Og når de gikk inn, tok han slåmaskinen og drev på til klokken 12, og sommetider vel så det. Såting brukes ikke lenger. Alt høy blir nå hesjet. Til høyberginga brukte man sammeslags høy- vogn som i min barndom. Men var der mye høy ute, ordnet man sig annerledes. Det kunne tildels være smågutter som kjørte. Der kommer en liten knert sittende på toppen av et veldig lass. Idet han kommer inn på gårdsplassen, kommer en tom \[-hø\] vogn ned lovebrua. En voksen kar \[s. 8\] triller den ned. I det samme der blir plass, kjører gutten sitt lass opp. Der spennes hesten fra, \[-og\] gutten tar den, \[-og\] spenner den for den tomme vogna som står utenfor og kjører ned på jordet. Der \[-er\] står en vogn full-ladet, og samme hesten blir spent for. Der er en gutt til som kjører på samme måten. Den eneste stans \[-kommer\] inntreffer når guttene kom- mer samtidig på gårdsplassen og vil inn på låven. - Der er hester nok på gården. Når disse to har vært i farten en tid, blir de byttet med andre. for guttene er det bare en lek. De som lesser på. kan ta i som de har lyst til. Det er ingen som driver dem. Men de som er på låven, må henge ordentlig i hvis ikke trafikken skal stoppe opp. Alle var med i arbeidet. Fruen var vokset opp i Oslo, - faren en større forretningsmann, hun student, - det var mannen hennes også og litt til, - hun deltok i alle gårdens og husets arbei- der og sprang hele dagen, både på jordene ute og i trappene inne. Og de hang i. Både de på låven og de andre. Storbon- den var dus med alle folkene sine, - selv småguttene sa du til ham. Han skjente aldri på noen, men alle re- spekterte ham og var gla i ham. Derfor gjorde de også sitt beste, enten han så på dem eller ikke.
Lagre
Lagre og merk som ferdig
Vennligst logg inn for å starte transkripsjon
00:00:00
Gje opp transkripsjon
Transkriber ein tilfeldig
Førre
Neste