Transkripsjon av filen #NEG_5_637_Øs_Eidsberg

metadata sjå spørsmål | sjå fil

Her i distriktet blei det børen mye vand  
inna det blei lakt inn springvand eller  
pumpe. Hvis di brukte to bøtter saa bar  
de i "aak".  
Trebøttene gikk tor moten i begyn-  
nelsen taa 80 aara. Da holdt zink-bøttene  
sitt inntog og har etter den tid gaatt sin  
seiersgang.  
"Aaket" var uthaala for nakken og "skøl-  
pa" tor te akslene.  
\[Figur. Tegning av åk med kjettinger\] "Aaket" bruktes ette bare  
te vass-bæring. Var det lang  
vei te fjøse, saa bar en  
mjølkespanna i "aaket" naar di skulle inn.  
Eller fraa sommaarsfjørse, naar kuene var  
ute.  
Ei gammel regle fra Trømborg:  
Husbonden paa Westerby aatte ogsaa Søpler  
gaard, som ligger en god fjerdings vei der ifraa.  
Her paa Søpler hadde di kuene om sommaarn,  
for det var saa god hamn i bakkæne der.  
En taa husmænne - han Ola \[?Ærvhytte\] had-  
de som plikt aa hente mjølka aa bæra den te  
\[s. 2\]  
te Westerby om maarraan. Detta skulle gjerast  
føre dugurn.  
Saa var det en sommaars-maarraa han Ola  
hædde vøri rekti tile ute, og da sa'n:  
"Da \[\_jæ var i Puttin-bakkæne møtte jæ  
sola me to store mjølkespann i e' aak."\]  
Detta var føre 1850 aara.  
Spanna som di da bar i var træ-spann  
med laak over og høl i laake aa bæra i.  
\[Figur. Tegning av melkespann av tre med lokk.\]  
Paa Folkenborg har en slike  
spann i museet. Di tok  
alminnelig 20-25 potter.

I de større galæne (gaardene)  
bar di gjerne vann i en "saa"  
Den tok saan en 50-100 potter.  
\[Figur. Tegning av en saa med oppheng\]  
To stavær gikk et kvart længre  
opp end di a're. I dom var det  
ett rundt hol. Herigjennom  
stakk en den lause delen taa  
"saa-stånga", som to da  
bar paa aksla.  
Her på Dal vart det slutt  
me vass bæringa i 1852.  
Da la Tollef Dahl inn spring-  
vann i kjøkken - bryggerhus og fjøs. Som  
rør bruktes baarraa furustokkær, som  
var lakt ner med børken paa. Denne  
ledningen blei ombytta med jernrør i 1912.  
Paa mange større "galær" har det vøri  
kjørt eller børi vann til langt inn i detta  
hundreaare. Længst paa præste- og embeds-  
galær.  
\[s. 3\]  
Vass-bæring i aak  
eller saa-stong.

Over vannet i "saaen" laa ett  
rundt løkk, som ente var større end det  
gikk neri. Det forhindra vanne i aa  
skvælpe tor, naar di bar.  
Om vinteren dro di vass-saaen paa  
kjælke.  
Mest almindelig var det kvinnfølka paa  
gar'n som bar vannet.  
Derfor er det saa træffanes det han  
Tollef Kilde sa om "vass-oke":  
"att \[\_det var bondens brøllopsgave te  
brura."\]

Paa Glufsrud - et lite bruk i \[?Haland\]

- la en himvendt amerikaner inn ei sjøl-  
    virkandes pompe i 1880 aara. Den vækka
- som rimelig var - ei vældi opsikt.  
    Paa stor-galæne i Eidsberg og Trøg-  
    stad kjørte di bestandig vann. De hadde  
    ei særskilt kort vogn til det bruke.

Ennaa manglær det innlakt vann  
paa de fleste smaabruk.  
Paa mange taa skolæne vore blei  
det først lakt inn vann no i mellem-  
krigsaara.  
Under omtalen taa vass-innlæg-  
ginga her paa Dal glømte jeg aa omtala,  
at etterat her var lakt inn vann har  
helbredstilstanna vøri mye bedre enn  
før. (Meddelt mig taa di gamle)  
\[s. 4\]  
At det har stor innvirkning paa sun-  
hetsforhaalla aa faa lakt inn vann er  
saa rimelig. For som regel lægges led-  
ningen fraa en "ile", og da blir det bedre  
og reinere vann. Og saa blir det jo  
brukt "nytt" vann bestandig.  
Ellers kunde vannet bli staaende  
i dagevis. Desuten - ske vannet bæras,  
saa tar en vann der det er den korteste  
vei.

Jørgen Dahl

Vennligst logg inn for å starte transkripsjon

Transkriber ein tilfeldig Førre Neste